Lokalpolitisk armslag handler like ofte om å kunne si nei som å kunne si ja. Dårlig økonomisk styring er en trussel mot lokaldemokratiet. Uten styr på økonomien taper lokalpolitikerne sin utviklingskraft.

Norske kommuner er i gang med budsjettinnspurten For mange nyvalgte politikere har den blitt et knallhardt møte med virkeligheten. Ønsket om å bidra til å realisere nye tiltak blir møtt med krav om å kutte.Til tross for realvekst i de samlede inntektene på 7,3 milliarder, er effektivisering og innsparingstiltak gjennomgangsmelodien i de fleste kommuner. Vanskeligst er det sjølsagt for de kommunene som allerede er ute og kjøre. Sett bort fra Robek-listas verstingfylke Nordland, er Nordvestlandet rikelig representert blant disse.

Rådmannen i Ålesund la tirsdag fram sitt budsjettforslag. Rammene er stramme. Det gir kommunal smalhans, men likevel er dette et budsjett uten de høydramatiske kuttvedtakene.

Sjøl om mange sikkert er skuffa over løfter som ikke blir innfridd, er det lite trolig dette forslaget vil provosere fram fakkeltok og plakater. For politikerne vil det kunne bety bli mer ro rundt budsjettbehandlingen enn de foregående årene. Mer penger fra staten, økte inntekter fra eiendomsskatt og effekten av tidligere kutt er noen av årsakene til dette. Ro er imidlertid ikke bare et positivt ladet ord. For Ålesund er ro først og fremst de to første bokstavene i Robek. Ålesund er en av 50 Robek-kommuner som staten må holde i ørene på grunn av økonomien.

Målet er å komme seg ut av Robek i løpet av de kommende tre åra. Den kommende valgperioden vil politikerne i Jugend-byen ha minimalt med penger til større investeringer. Uten inntekter fra salg av tomtegrunn, må investeringsbudsjettet måtte kuttes ytterligere.

Ålesund er et godt eksempel på hva som kan bli konsekvensene av overforbruk, store låneopptak og vegring mot å bremse i tide. Politikere som i utgangspunktet har engasjert seg for å utvikle hjemkommunen, blir i stedet satt i en økonomisk tvangstrøye der snakketøyet snart er eneste fungerende legemsdel.I valgkampen var det bred enighet om at målet var å komme raskt til hektene igjen. Å akseptere stramme tøyler er eneste vegen tilbake til ny lokalpolitisk frihet.