Rundt 200 000 personer i norske arbeidsliv er omfattet av særaldersgrenser som gjør at de kan gå tidligere av med pensjon.

Et offentlig oppnevnt utvalg foreslår å fjerne disse aldersgrensene. Forhandlinger mellom stat, kommuner og arbeidstakerorganisasjonene er i gang, men uten resultat så langt.

Videre forhandlinger er utsatt til etter sommeren.

Særaldersgrensene er i dag på 60, 63 eller 65 år. Det er yrker som ofte krever hardt fysisk arbeid som har disse aldersgrensene.

I kommunene er det arbeidstakere innen helse, renhold, brannvesenet og ambulansetjenesten som er omfattet av disse avtalene.

I staten er det ansatte i politi og forsvar som utgjør de største gruppene med særaldersgrenser. Disse har 60 års aldersgrense for pensjon.

I tillegg kommer store grupper innen helseforetakene som er omfattet av disse aldersgrensene.

Om lag 10–15 prosent av ansatte i staten, 30 prosent i kommunene og 50 prosent i helseforetakene har særaldersgrenser. Samlet utgjør det nesten én av tre offentlig ansatte.

Det er altså betydelig grupper som kan gå av med pensjon tidligere enn det som er dagens aldersgrense.

I 2018 ble regjeringen og partene i arbeidslivet enige om en ny offentlig tjenestepensjon. Partene har deretter prøvd gjennom flere år å lande en løsning for særaldersgrensene.

Så langt uten å lykkes.

Bedre folkehelse, og det faktum at folk i årene som kommer må stå lengre i jobb for at ikke pensjonssystemet skal bryte sammen, er forhold som åpenbart taler for å endre særaldersgrensene.

Men det må skje på en måte som gjør at en tar hensyn til alder når en kommer til hvilke arbeidsoppgaver folk settes til. En kan ikke forvente at folk når de passerer 60 år kan stå i like fysisk hardt arbeid som det en gjorde når en var yngre.

Innen etater som politi og forsvaret peker ekspertutredningen på at det er fullt mulig å omplasserer ansatte fra operativt arbeid i felten, til mindre fysisk krevende jobber noe som igjen gjør at flere kan stå lengre i arbeid.

Vi har forståelse for at arbeidstakere ikke er villig til å gi fra seg et gode som særaldersgrensene er uten noen form for kompensasjon.

Men det er ikke bærekraftig, verken for å finansiere velferdsstatens eller framtidas behov for arbeidskraft, at friske personer slutter i jobb når de er 60 eller 62 år.

Det må derimot ikke bety at alle uansett hvilke type arbeid en har, skal være tvunget til å stå i jobb til de er 67 eller 70 år.

Men dagens ordning der store yrkesgrupper er nødt til å gå ut av arbeid når særaldersgrensen slår inn, er en form for tvungen tidlig pensjon som vi må bort fra.