Årets valg bekrefter inntrykket. Det tar lang tid før kvinnene har fått sin rettmessige plass i kommunestyrene i landet. Gubbene biter seg fast til makta, og velgerne klapper dem på skuldra.

I en rekke kommuner faller kvinneandelen til og med, og i kampen om ordførermakta får mennene fortsatt et overveldende flertall.

Lav kvinneandel kan også bety trøbbel når formannskap og hovedutvalg skal settes sammen.

Ved valget i 2019 passerte kvinneandelen i norske kommunestyrer for første gang 40 prosent. Dette er ikke noe magisk tall. Likevel er dette tallet som brukes både som mål og indikator for en mer likestilt kjønnsfordeling i folkevalgte organer.

Både i formannskap og hovedutvalg i kommunene stiller loven krav til kjønnsrepresentasjon. Hovedregelen er at det må være minst 40 prosent kvinner – eller menn, i slike folkevalgte organ.

Det samme gjelder i ASA-styrene.

Det endelige resultatet for kjønnsfordelingen i kommunepolitikken er ikke klart før alle norske kommuner har talt opp personstemmene og rapportert inn sine resultater. Flere enkeltresultater tyder imidlertid på at likestillingen i politikken går i motbakke.

Ålesund er ett eksempel.

Ved forrige valg var kvinneandelen her nær 47 prosent, godt over landsgjennomsnittet og på linje med byer det er naturlig å sammenligne Jugendbyen med. Ved valget i år har kvinneandelen falt med over 10 prosentpoeng til drøyt 36 prosent, godt under landsgjennomsnittet.

Av 47 folkevalgte i Ålesund er bare 17 kvinner.

Ingen av de større partigruppene har kvinneflertall. Ap og Høyre stiller likt med bare en mann mer enn kvinner i sine grupper. I Frp er bare fire av 13 representanter kvinner, mens Ålesundslista bare kan skilte med en kvinne i en «gubbegruppe» på sju.

For ordførerlista i nordvest, ser det ikke mye bedre ut.

Blant de 18 kommunene i Sunnmørspostens dekningsområde fra Vestnes i nord til Stryn i sør ligger det så langt an til å bli dobbelt så mange menn som kvinner på ordførerkontorene. Tallet vil ende på fem eller seks kvinner. Framgangen i likestillinga uteblir.

I mange kommuner vil en slik skjevfordeling mellom kjønnene skape utfordringer i konstitueringen. Enkelte partigrupper vil mangle kvinner når formannskap og hovedutvalg skal settes sammen. Her må det være minst 40 prosent kvinner.

Så finnes det måter å ordne dette på internt mellom partigrupper.

Det løser imidlertid ikke den grunnleggende utfordringen. Når norske kommunestyrer blir et gubbevelde dominert av menn 50+, er det et demokratisk problem med betydning for hvordan vi utvikles som samfunn.