Det var et klokt valg av Jens Stoltenberg å si ja til fortsette er år til som Natos generalsekretær. Det var også ryddig å si fra seg jobben som sentralbanksjef. Nato og Europa står midt i sin største sikkerhetspolitiske krise etter andre verdenskrig. I en slik situasjon ville det vært svært uheldig om Nato måtte hente inn en ny generalsekretær.

Stoltenberg hadde heller neppe så mye valg. Når den amerikanske presidenten ber deg fortsette, og han får tilslutning fra lederne i samtlige av alliansen medlemmer, hadde neppe Stoltenberg så mange alternativer.

Ønsket om at Stoltenberg skulle fortsette er også en anerkjennelse av den jobben han har gjort i Nato. En stadig mer aggressiv og uforutsigbar russisk president har fulgt Stoltenberg siden har gikk inn i jobben i 2014. På det tidspunktet Stoltenberg tiltrådte hadde Russland annektert Krim-halvøya. Det neste trekket fra Putin var å starte opp paramilitære operasjoner i de østlige provinsene i Ukraina.

Samtidig gikk Stoltenberg i gang med arbeidet med å omskape Nato til en organisasjon som hadde fokus på forsvar at egne territorier. Det arbeidet ser vi nytten av i dag. Stoltenberg vet hva som kreves av diplomati for å holde en allianse på 30 land sammen. Det har ikke manglet på interne stridigheter i Nato de siste årene.

Etter åtte år som generalsekretær har Stoltenberg både den erfaringen, og autoriteten, internt i organisasjonen som gjør at Nato nå framstår mer samla enn noen gang.

Når forlengelsen av åremålet går ut om et år, vil Stoltenberg ha sittet ni år som alliansens øverste administrative leder. Da skriver han seg inn i historien som en av de meste betydningsfulle generalsekretærer Nato noen gang har hatt.

Da den kalde krigen tok slutt, stilte mange spørsmål ved Natos eksistensberettigelse. Møtet med Vladimir Putins militære aggresjon gjør at det spørsmålet ikke stilles lenger.

I den farlige situasjonen vi nå står i skal vi alle være fornøyd med at Stoltenberg fortsetter sitt arbeid i Nato.