I fylkespolitikken har langt på veg Frp stilt seg på sidelinja. Partiet fremmer sine egne alternativ som de svært ofte blir stående aleine om. Viljen til å søke kompromiss, for på den måte få innflytelse på utfallet av sakene, synes i liten grad å være til stede.

Det litt spesielle er at Frank Sve varslet i det siste fylkesutvalgsmøtet at partiet vil, uavhengig av om det allerede er nedstemt, fortsette å fremme likelydende saker i kampen for at fylket skal bruke egne penger til å redusere ferjetakstene. Han varsler også at partiet vil fortsette å fremme saker for å stoppe bypakken i Ålesund, selv om den er vedtatt av et bredt flertall både i kommunestyret og fylkestinget.

Det er helt legitimt å kjempe for sitt politiske syn og sitt partis alternative politiske løsninger, men å drive gjentatte omkamper er en lite konstruktiv måte å drive politisk arbeid på. Å fremme likelydende saker som allerede er stemt ned av et bredt flertall, er å regne som ren obstruksjonspolitikk. På Stortinget ville den typen forslag blitt stoppet av presidentskapet.

Det er Frps fulle rett å velge denne politiske strategien. Vi er inne i et valgår og partiet har slitt tungt på meningsmålingene etter at de selv valgte gå ut av Solberg-regjeringen. At det øker behovet for å fronte sine egne alternativ for å få oppmerksomhet, kan en forstå.

På den andre siden. Å bruke penger som er låst fast gjennom vedtak et stort flertall i fylkestinget står bak, blir litt som å operere i sin egen alternative virkelighet. Forslaget om å flytte 200 millioner kroner i investeringer fylket skal gjøre innen kollektivtrafikken i Ålesund, til å bygge ferjekai i Aure og bru over Todalsfjorden, er ikke særlig konstruktivt uansett hva en måtte mene om bompenger.

Frps fylkeslag i Møre og Romsdal var en av pådriverne for at partiet skulle gå inn i regjering, og at de skulle ha en helhetlig politikk som også kunne stå seg i møtet med den virkeligheten en må forholde seg til som regjeringsparti. Dette førte igjen til at folk som Harald Tom Nesvik, Jon Georg Dale, Sylvi Listhaug og Jøran Kallmyr fikk sentrale posisjoner i Solberg-regjeringen.

Nå kan det se ut som at fylkespartiet har foretatt et linjeskifte der markering av egen politikk er blitt viktigere enn gjennom kompromiss å påvirke utfallet av sakene.

Dette har utvilsomt ført til høyere temperatur og friskere ordskifte i de fylkeskommunale organene. Men resultatet er at partiet knapt noen gang har hatt så liten innflytelse på utformingen av politikken i fylket.

Så vil valget til høsten gi oss svar på om Frp har valgt en strategi som partiets velgere i fylket er fornøyd med.