Regjeringen bevilger 383 millioner kroner ekstra til vedlikehold av fylkesvegnettet. Holdt opp mot det faktiske behovet er det dessverre å regne som en dråpe i havet.

Det er nå 12 år siden fylkene overtok store deler av vegnettet her til lands. I 2010 fikk fylkene over 44.000 kilometer med nedslitte riksveger i fanget. Avtalen med staten var ikke særlig god. Vegene skulle overtas i den stand de er, var beskjeden fra regjeringen.

Vegnettet her i landet er delt i tre. Staten har ansvaret for de store stamvegene mellom landsdelene. E136 og E39 er eksempler på statlige veger.

Kommunene eier de mindre vegene, for eksempel vegnettet i et byggefelt.

Resten er hos fylkene. Fylkesvegene er folk flest sine hverdagsveger. Det er her en stor del av trafikken foregår, og dessverre er en altfor stor del av dette vegnettet i for dårlig stand.

Etterslepet på vedlikehold av fylkesvegene i Møre og Romsdal er beregnet til rundt 10 milliarder kroner. Men ikke nok med det. De årlige bevilgningene som fylkespolitikerne gjør til drift og vedlikehold er ikke tilstrekkelig til en gang å stoppe forfallet.

Det samla vedlikeholdsbehovet øker år for år.

I økonomiplanen fra i år fram til 2026 har fylket satt av i alt 650 millioner kroner til drift og vedlikehold av vegnettet. En betydelig del av dette beløpet går til brøyting og strøing om vinteren, og til legging av ny asfalt om sommeren.

Dermed er det ikke store beløpene igjen til å drive reparasjonsarbeid på fylkesvegnettet. Enkle oppgaver som å utbedre setningsskader, forsterke vegskuldre og utbedre dreneringsrør og grøfter må i altfor stor grad vente.

At Samferdselsdepartementet nå legger 383 millioner kroner ekstra på bordet vil selvfølgelig hjelpe litt.

For Møre og Romsdal sin del vil det sannsynligvis bety at fylket får et sted mellom 35 og 40 millioner kroner ekstra til drift og vedlikehold av fylkesvegnettet.

Alle monner drar, men dessverre er dette ikke engang nok til at en klarer å holde forfallet i sjakk.

Det er ikke noen som helst tvil om at ansvaret for fylkesvegene ligger hos fylkespolitikerne. De skal holdes ansvarlig for at vegstandarden mange plasser er altfor dårlig.

Samtidig har ikke fylkene en sjanse til å komme i mål med dette arbeidet uten betydelig hjelp fra staten.

Dersom det er slik at regjeringen nå planlegger store kutt i nye veginvesteringene på stamvegnettet, så må det gi rom for å øke bevilgningene til vedlikehold av fylkesvegnettet slik at det virkelig monner.

Et svarteperspill der fylkene peker på staten med bønn om penger og staten peker tilbake på fylkene med beskjed om at det er de som sitter med ansvaret, tjener ingen.