Atombomben som ble sluppet over Hiroshima viste verden hvilket grusomt våpen som var utviklet. Minst 70.000 mennesker ble drept umiddelbart. Enda flere gikk gjennom forferdelige lidelser og døde av ettervirkningene.

Søndag er det 78 år siden bomben falt.

Vi skulle kanskje tro at vi hadde lært og aldri ville glemme 6. august 1945. Det har vi tydeligvis ikke. Verdens arsenal av atomvåpen er igjen voksende, og truslene om å bruke dem er mer skremmende enn på lenge.

I juli har norske kinogjengere gått mann av huse for å se storfilmen «Oppenheimer» om vitenskapsmannen som blir kalt «atombombens far». Filmen forteller om kappløpet om å utvikle bomben, og om kvalene Robert Oppenheimer fikk etter at bomben falt.

Oppenheimers motstand mot kappløpet han selv hadde bidratt til å starte, var imidlertid nytteløst.

Etter at også Sovjetunionen i 1949 hadde utviklet sin første atombombe, oppstod et våpenkappløp verden tidligere ikke hadde sett maken til. Og til tross for den første prøvestansavtalen i 1963 og flere etterfølgende forsøk på å bremse kappløpet, økte antallet atomvåpen sterkt i de følgende tiårene.

Fjoråret markerte en ny negativ utvikling. Etter en flere år med en viss reduksjon i antallet atomvåpen, økte antallet atomstridshoder igjen. I dag sitter verdens ni atommakter på minst 12.500 atomstridshoder. USA og Russland har mer enn 11.000 til sammen.

Russland har truet med bruk av atomvåpen etter landets invasjon av Ukraina.

Både president Vladimir Putin og flere av hans sentrale medarbeidere og allierte har åpent kommet med slike trusler. Den siste trusselen kom fra tidligere president Dmitrij Medvedev for få dager siden. Han sa da at Russland vil bruke atomvåpen om Ukraina skulle lykkes med sin pågående motoffensiv.

Russland varslet også tidligere i sommer at det ville plassere ut taktiske atomvåpen i Belarus.

Truslene er en konsekvens av at Putin-regimet har innsett sin underlegenhet i konvensjonell militærmakt. Målet kan være både å avskrekke Nato og USA og forsikre egen befolkning om regimets styrke og makt.

Denne retorikken er farlig. Den trosser historiens lærdom fra Hiroshima, og senker igjen terskelen for bruk av kjernefysiske våpen, samtidig som terskelen til nye forhandlinger om nedrustning gjøres nærmest uoverstigelig.

Nær 80 år etter Hiroshima og Nagasaki kan vi igjen være på veg inn i et nytt kjernefysisk våpenkappløp. Et slikt kappløp er i seg selv skremmende. Enda mer skremmende er det når slike våpen er i hendene på ustabile og desperate despoter.