Forberedelsene til årets lønnsoppgjør er i full gang. I lufta ligger en forventning om at folk flest skal få økt kjøpekraft. Usikkerheten er hvor store lønnsøkninger som må til for at det skal skje.

Fredag la det som heter Teknisk beregningsutvalg (TBU) fram sine prognoser for prisveksten dette året. De anslår at prisene vil øke med 4,1 prosent. Det er lavere enn hva både Norges Bank og SSB forventer.

De spår en prisvekst rett i underkant av fem prosent.

Prognosene fra TBU danner grunnlaget for kravene i lønnsoppgjøret. Samtidig vet partene at de siste årene har de bommet kraftig på anslagene for prisveksten.

For å sikre medlemmene en reallønnsvekst vil derfor en rekke forbund stille krav om en lønnsvekst på godt over fem prosent.

Bakteppe er to år der rente- og prisstigninger han gjort at svært mange i realiteten har hatt en reallønns nedgang.

Også i år er det en forventning om at konkurranseutsatt industri er de som skal legge rammene for oppgjøret. Det som omtales som frontfagsmodellen.

Modellen skal sikre at lønningene i Norge ikke over tid blir mye høyere enn hos Norges konkurrenter i utlandet, slik at konkurranseevnen svekkes.

En rekke store forbund innenfor offentlig sektor har allerede gått ut med høye lønnskrav. YS sier de vil kreve mer enn fem prosent lønnstillegg, Unios krav er 5,5 prosent.

At konkurranseutsatt industri skal legge rammene for lønnsoppgjørene er noe som stadig vekker kritikk fra de som organiserer de ansatte i offentlig sektor. De mener de ikke klarer å få ut de lønnstilleggene som er nødvendig for å sikre god nok rekruttering av lærere, sjukepleiere og andre viktige grupper i offentlig sektor så lenge de må holde lønnskravene innenfor de rammene konkurranseutsatt industri har satt.

Vi mener det er grunn til å advare mot å bryte med ordningen der konkurranseutsatt industri setter rammene for lønnsoppgjørene.

Det er en ordning som har tjent oss godt, og som har vært viktig for å sikre en konkurransedyktig eksportindustri.

I mars starter Fellesforbundet og Norsk Industri sine forhandlinger. Store deler av norske eksportindustrien har hatt flere gode år. Sterk internasjonal etterspørsel i kombinasjon med en svak norske krone har gitt solide resultatet for en stor del av selskapene innenfor den konkurranseutsatte industrien.

Det gjør at det bør være grunnlag for et lønnsoppgjør som er godt nok til at det aksepteres som en ramme for hele årets lønnsoppgjør.

På den måten kan en sikre at frontfagsmodellen forblir en rettesnor for lønnsdannelsen her i landet.