Høy prisvekst og svak krone tvinger Norges Bank til en dobbelt renteheving. Styringsrenta fra sentralbanken er nå 3,75 prosent noe som gjør at boliglånsrenta kryper opp mot fem prosent.

Samtidig varsler sentralbanksjef Ida Wolden Bache at renta kan bli økt til 4,25 prosent i løpet av høsten og at boliglånene stiger til 5,4 prosent i løpet av neste år.

Da kan det være grunn til å frykte at smertegrensen ikke bare er nådd. Vi risikerer at mange nyetablerte får betalingsproblemer.

Beregninger viser at folks rentebelastning, det vil si renteutgifter som andel av lønn etter skatt, neste år kan bli like høy som den var tidlig på 1990-tallet.

Den gang førte den høye renta til et kraftig fall i boligmarkedet og mange tapte store penger på at boligen raste i verdi.

Det er all grunn til å advare mot at Norges Bank i kampen mot inflasjonen utløser en tilsvarende krise.

Sentralbanken er pålagt å styre etter et mål om at inflasjonene over tid ikke skal ligge høyere enn to prosent. En uvanlig svak norsk krone gjør at importerte varer blir langt dyrere og dermed er med å dra prisveksten opp. Prisstigningen nå er målt til 6,7 prosent.

Norges Bank har kun renten som virkemiddel i sin verktøykasse. Det gjør at det må settes inn tiltak i andre deler av den økonomiske politikken for å dempe inflasjonspresset.

Dersom vi ikke gjør det risikerer en at inflasjonen biter seg fast med det som resultat at rentene må holdes høye lenge.

En langvarig høy rente vil ramme vanlige folk knallhardt. De aller fleste mistet kjøpekraft i fjor. Ser en på årets lønnsoppgjør målt mot forventet prisstigning ligger det an til et nytt år med reallønns nedgang.

Den spiralen må vi ut av og ansvaret for det kan ikke lenger skyves over på sentralbanksjefen alene.

På starten av 1990-tallet fikk en på plass det som ble kalt Solidaritetsalternativet. Et samarbeid mellom partene i arbeidslivet, LO og NHO, på den ene siden og staten på den andre.

Målet med dette treparts samarbeidet var blant annet å styrke produktivitetsveksten, øke andelen av økonomien som greide å konkurrere internasjonalt og effektivisere offentlig sektor.

Vi mener det ligger et betydelig ansvaret hos statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum for å sørge for en politikk som demper inflasjonspresset som i sin tur kan få rentene ned.

Regjeringen kan sørge for en politikk som styrker konkurranseevnen til den konkurranseutsatte industrien, samtidig med at en effektiviserer offentlig sektor.

Det fungerte da renta gikk i taket for 30 år siden. Det kan fungere godt nå også.

Men da er ikke økte skatter for næringslivet og stadig nye oppgaver til offentlig sektor svaret.