Den russiske invasjonen i Ukraina setter mange temaer på kartet. Da koronapandemien traff ble det plutselig mye fokus på usikkerhet om mekanismer vi har sett på som selvsagte. Reiser, transport, fri flyt og infrastruktur. Myndigheter gav unntak for transportsystemer slik at det ikke ble en varemangel.

Men nå er selve produksjonen trua. Ukraina er verdens kornkammer. Og Russland er Europas energiprodusent.

Norge er et rikt land, og vi vil sikkert kunne kjøpe maten vår fortsatt på verdensmarkedet, selv om den ene produsenten svikter. Vi vil neppe bekymre oss om at vår kjøpekraft går ut over den fattige delen av verden. Men det som nå skjer har i det minst rokket ved vår overbevisning om at verden er stabil.

Russlands posisjon som energiprodusent og Europas avhengighet av russisk olje og gass vil dessverre også begrense Europas vilje og evne til å sette inn nok sanksjoner til at Russland bryr seg.

Russland skylder på Ukrainas ønske om å bli en del av Nato og at Russlands sikkerhet er avhengig av at Nato ikke kommer så nær Russland. Men allerede er naboland til Russland som Litauen og Estland Nato medlemmer – og Norge.

Det er ikke vanskelig å avsløre at det argumentet ikke er det viktige. Ukraina har enorme ressurser av matjord, råvarer og mineraler som Russland trenger. Dette er selvsagt en måte å øke sitt «Lebensraum». Det samme som Kina gjør i Afrika, men med en pengesekk, og ikke med bomber og granater.

Vi bør avsløre kynismen i internasjonal politikk og ha flere tanker i hodet samtidig. Totalt selvforsynte på alle områder er det utenkelig å bli i dag, men vi må sette en ny politisk dagsorden hvor det er et mål å gjøre oss mest mulig selvforsynte på de mest nødvendige områder.

Når det gjelder mat så må vi lære oss noen nye begrep: Matsuverenitet og agroøkologi.

Matsuverenitet er en nasjons rett og plikt til å ha en politikk som kan sørge for at nasjonen er mest mulig selvforsynt med mat. Agroøkologi er metoden man bruker for å produsere sin egen basismat på egne og fornybare ressurser.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag har gjennom sitt medlemskap i La Via Campesina, verdens største bondebevegelse, arbeidet med disse to begreper i årevis. Vi har støtte fra verdens fattige, fra FN og FAO i dette arbeidet. Nå gjenstår det å implementere det i norsk politikk. Det er nedfelt i den politiske plattformen i NBS. Så vi er klare!