For noen handler det om utenforskap

«Endelig er russetida over»

Uniformert: Russetida er en sterk markering av samhold og felles identitet, også gjennom synlig uniformering. For de som blir satt utenfor dette fellesskapet, kan imidlertid dette bli en tid for utenforskap og ensomhet. Illustrasjon.   Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Som foreldre er dette hjerteskjærende å være vitne til. En blir fortvilet, sint

Ytring

Jeg trodde aldri jeg skulle si at jeg er glad 17. mai er over, men det er faktisk en dag jeg har sett fram til å legge bak oss i denne familien i år. Grunnen er ei ekskluderende russetid.

Det som for utenforstående ser ut som en sammensveisa flokka av russ er i realiteten et nett av grupper og celler med indre justis og regler.

Dattera mi er ei sosial jente med mange venner, men det ble tilfeldigvis slik at hun ikke kom seg med på en russebil, plutselig var alle plasser opptatt, og det betyr i realiteten utenforskap for resten av russetida.

Allerede i fjor høst begynte dette å manifestere seg. Det er selvsagt mange store felles russefester også, men før de felles russefestene er det vorspiel der de enkelte gruppene samles.

Gruppene har egne Instagramkontoer, egne sanger og ofte egne gensere. Dette skaper fellesskap og samhold for dem som er med. Og en forsterka vond følelse av utenforskap for dem som ikke er inkludert og har gruppetilhørighet.

Nyttårsaften så det ut som en nittenåring måtte bli sittende hjemme aleine mens vennene festet med sine russegrupper.

Forsøk på å få være med på fester ble avslått med begrunnelse av at det var for russegruppa. Sent på kvelden ordnet det seg likevel og hun fikk innpass på en fest.

Som foreldre er dette hjerteskjærende å være vitne til. En blir fortvilet, sint og vil helst gå ut for å ordne opp, men ungdommene er voksne og må ordne opp i dette selv. Ei geskjeftig mor som blander seg er kanskje det flaueste av alt. På ettermiddagen 16. mai, selve hovedkvelden i russetida, var det fortsatt i det blå om dattera mi hadde et sted å dra.

Å være med på rebusløpet som ble arrangert av fjorårets russ var utelukka, fordi hun ikke var mobil. Det endte med at mor kjørte henne til samlinga på Flatholmen klokka tre om natta, der hun endelig møtte resten av russekullet.

En videregående skole i Trondheim har tatt tak i utenforskapet i et forsøk på inkludering. De har en egen inkluderingssjef blant russen og en felles russegenser for hele russekullet som de aller fleste i kullet skaffet seg. Helsesøster Tale Maria Krohn Engvik, også kjent som Helsesista, har applaudert dette tiltaket, og sa at hun har fått mange snaps fra russ som kjenner på utenforskapet og ensomheten i russetida.

Jeg vil oppfordre de videregående skolene i byen til å ta tak i ekskluderingskulturen blant russen. Russen skal selvsagt styre sin egen russetid, men skolen kan godt oppmuntre russen til å få en inkluderingssjef etter mønster fra Trondheim.

Vår egen 17. mai endte fint. I toget var dattera vår en av mange og blant vennene sine, og har døgna som resten av russen. Men hun vil nok ikke se tilbake på russetida si med like stor glede som jeg gjør. Det er slitsomt å stadig skulle jobbe for å få være med, bli sett, bli inkludert. Det å sette seg selv til vurdering hos andre og spørre om det er plass til deg gjør noe med selvbildet.

Som mor har jeg siden i høst sett fram til at russetida skulle være over. Nå kan vi slappe av.