Nye Ålesund og kommunespråket

Ålesund: Skulle det bli et generelt vedtak om at nye Ålesund blir nynorskkommune, vil Odd-Østen Hurlen flytte til en bokmålskommune på Østlandet, står det svart på hvitt i dette leserinnlegget.  Foto: Halvard Alvik/NTB scanpix

Ytring

Først vil jeg berømme de herrer Tarald Rørvik, Ludolf Tranvåg, Sula, og sist Per Bertil Lund i Nytt i Uka den 28/8 for gode innlegg i byens aviser til fordel for bokmålet.

Både Rørvik og Tranvåg har «gått» fra å være nynorskbruker til bokmålsbruker. Og jeg synes at Tranvåg med sitt innlegg, har truffet spikeren på hodet.

Rørvik tar for seg skriftspråket, noe jeg også vil komme innom. Jeg må innrømme at jeg med stor interesse har fulgt innleggene som har vært i avisene, for, og imot nynorsken.

Hvorfor skal vi bokmålsbrukere «på død og liv» bli terrorisert av nynorsk-elskere og nynorskbrukere?

Jeg har hørt, og lest i mange innlegg: «At nynorsken er nærmest det språket som blir brukt på Vestlandet». Må dette da tolkes dit hen, at alle skal kunne skrive sine dialekter?

Som jeg har skrevet tidligere, så kjørte jeg en dag i Gudbrandsdalen og hørte på lokalradioen. Da var det en dame som hadde vært: «Tri vikku på fjellet, og da sjoggå det». Sjoggå = snødde. Skal vi alle skrive dialektene våre?

Vi som har vært litt rundt i landet, har sikkert hørt inntrøndere snakke seg imellom, samtaler som gjerne består av vokaler: æ ø å e i u. osv. osv.

Se også fremsiden av Sunnmørsposten den 24. august, hvor Trond Giske var avbildet i en campingvogn, med nettopp disse vokalene skrevet på campingvogna, og som skulle fortelle at han var i Ålesund. Er det slike uttalelser som skal danne bakgrunn for vårt skriftspråk?

Jeg sitter igjen med det inntrykket at vi bokmålsfolk kan aksepterer nynorsk. Men aksepterer nynorskbrukerne at vi bokmålsbrukere får beholde vårt skriftspråk?

Det ser ikke slik ut, i og med at det er et ønske om nynorsk i den nye kommunen, og som da skal bli den største nynorskkommunen i landet. Jeg går for en språknøytral kommune.

Jeg er av den oppfatning og mening, at vi burde hatt et skriftspråk i Norge, så kunne enhver snakke den dialekten en vil, uten at dialekten skal festes på papiret i form av ord.

Jeg har notert meg at både Tranvåg og Rørvik, har «slitt» med nynorsken i voksen alder.

Jeg har en smule merkantil utdannelse, og litt teknisk utdannelse, og er glad for at all undervisning der foregikk på bokmål.

I et publikums-innlegg i Sunnmørsposten 26/8 har nynorskforkjemper Aud Farstad blant annet om Kjetil Knutsen, Ålesundslista følgende: «Tverrpolitisk liste i Ålesund har vore dominert av eldre menn som ynskjer seg makt. osv.»

Jeg tillater meg å kaste denne «maktballen» tilbake til nynorskforkjemperne, som absolutt skal tre denne språkformen nedover de som ikke ønsker det. Kan vi parallellforskyve denne «maktballen» til nynorskforkjempere som skal ha tvangsinnføre nynorsk?

Jeg ser også at Aud Farstad i samme innlegg, sier 4 nynorskkommuner slår seg sammen med en språknøytral kommune, og da er det å forstå at nynorsken dominere. Iflg. Wikipedia har Sandøy 1.270 innbyggere mot Ålesunds 45.700. Jeg trodde det var antall innbyggere som skulle rettferdiggjøre språket, og ikke antall kommuner? Men her har jeg tydeligvis tatt grundig feil. Men det er viktig å «fremme» nynorsken, og da tyr man til slike dårlige sammenligninger.

Men tilbake til Aud Farstads påstand om at: «Eldre menn som ynskjer seg makt». Er det noe som heter eldre menn, eller eldre folk generelt, har litt erfaring?

Jeg kjenner mange, mange personer som har hatt, og lært nynorsk på skolen, men som foretrekker bokmål i voksen alder.

Undertegnede har gitt ut 3 bøker på bokmål, dette må være dødssynd av dimensjoner, iflg. Farstad. Jeg er bokmålsmann, og bokmålsbruker i likhet med Hans Kjetil Knutsen. Og nå er jeg spent på hvor på karakteristikkskalaen Aud Farstad vil plassere meg? Er spent på utfallet.

Skulle dette med nynorsk, eller skulle det bli et generelt vedtak om at nye Ålesund blir nynorskkommune, vil undertegnede flytte til en bokmålskommune på Østlandet.