Når Barneteatret Vårt setter opp «Den lille prinsen» sikter de høyt. Boka med samme navn er skrevet av Antoine de Saint-Exupéry og ble gitt ut i 1943. Siden sies den å ha en leserkrets som i omfang nesten kan måle seg med Bibelens.
Ikke så rart, kanskje, for Saint-Exupérys historie rommer så mye. Den handler om kjærlighet og tap, om venner og ensomhet. Om hva som er viktig her i verden, og hva som kanskje ikke er viktig i det hele tatt. For å nevne noe. Samtidig er fabelen surrealistisk og fantasifull, og danner en helhet som kan appellere både til voksne og barn.
Ut i verden
Det er, som tittelen antyder, Den lille prinsen som er hovedperson i historien. Han bor på en planet som ikke er stort større enn seg selv. En dag reiser han ut i verdensrommet for å finne en venn, men møter stort sett destruktive typer. Mens han er borte forsømmer han blomsten han har ansvaret for på sin egen klode.
Frigitt
I 2015 var det 70 år siden forfatteren av «Den lille prinsen» døde. Da ble historien frigitt, slik at man står friere i forhold til originalmanuset.
Dette er en frihet Barneteatret Vårt har turnert fint. De mestrer å beholde det mystiske og surrealistiske fra den originale fabelen. Men regissør Elisabet Topp har valgt å tone ned det melankolske og tone opp det humoristiske. Dette er et grep som funker godt. Videre er det laget egen musikk til forestillingen. Skuespillerne er til dels med som musikere og vokalister. Dette er også et veldig godt grep, og godt gjennomført. Ikke minst av Den lille prinsen, spilt av Mathias Melsæter Rydjord.
Med tanke på at forestillingen skal passe for barn fra fire år og oppover, er det klokt av regissør Topp å forenkle historien. Noen karakterer er kuttet ut, mens andre, særlig reven, får større plass. Reven blir Den lille prinsens eneste venn på Jorda.Og her kommer jeg til et ørlite ankepunkt. Reven er så likandes, så fin, så bra gjennomført av skuespiller Andrea Wasrud, at det kan være vanskelig å forstå hvorfor Den lille prinsen vil «vrake» henne for å reise hjem til blomsten sin.
Blomsten er, allerede fra starten, etablert som nær, nesten som en kjæreste, men den gestaltes kun nært i stemmen, av skuespiller Sarah Christine Sandberg. Visuelt er den en rekvisitt med et litt kaldt og surt fjes. Jeg tenker at Sandberg med fordel kunne vært blomsten, med full ansiktsmimikk. Det hadde skapt et nærmere forhold til henne for publikum.
Men alt i alt var dette godt gjennomført. En nydelig og morsom reise i et landskap som samtidig er snålt og helt logisk.
