– Jeg skulle liksom hele tiden vise at jeg var flink til å synge. Jeg tok venner med på rommet mitt, låste døra, plukka opp mikrofonen og informerte dem om at de nå skulle høre meg synge, sier Tone og ler.
– Jeg er glad for at jeg var uredd på den måten som liten. For i de senere år har prestasjonsangsten kommet. Jeg kunne aldri gjort det samme i dag. Og det er nok fordi jeg er perfeksjonist, og ikke vil skuffe folk. Det er sikkert mange som tror jeg er uredd siden jeg kaster meg med på så mye, men jeg er ikke det. For eksempel gruer jeg meg mer til å stå på scena under Båtfestivalen enn på Telenor Arena i november.
– Hvorfor?
– I Telenor Arena ventes det rundt 18.000 mennesker. Da er det så mange folk der at du ikke får øyekontakt, og det blir mer overfladisk. På Båtfestivalen er det langt færre – det er det intime som skremmer meg. Jeg vil ikke skuffe dem. Men jeg gleder meg, og det skal være litt nerver rundt det man gjør. Det er viktig å legge hjerte i det.
Popkarrieren
I 2001 var Tone en av Norges aller mest populære popartister. Med trioen Spin-Up dominerte de norske topplistene med flere låter. Det hele startet mens Tone gikk på videregående. Chris Collings, en kompis av Tone som hadde hørt henne synge ved flere anledninger, jobbet med et prosjekt hvor han skulle sette sammen en popgruppe i Oslo. Han ringte henne og spurte om hun ville stille på audition.
– Jeg dro, og det hele gikk så kjapt. Vi begynte å turnere, og jeg fløy fram og tilbake fra Oslo til Ålesund mellom eksamener og tentamener. for å fullføre videregående samtidig. Men det var så gøy. Guri, dette er lenge siden, sier Tone og ler.
De dro på en turné som pop-Norge knapt nok hadde sett maken til, og opptrådte blant annet under VG-lista foran tusenvis av publikummere. På reklameplakaten dominerte et bilde av Spin-Up – med et lite av Emma fra Spice Girls ved siden av.
– Hvordan var det da dere slo gjennom?
– Jeg husker da vi ga ut den første singelen, og førsteplassen på VG-lista kom – det føltes helt surrealistisk. Plutselig var vi over dobbeltsider i VG og på tv og på radio. Jeg tror at vi var en av de mest hardtarbeidende artistene i Norge på den tiden. Vi kunne ha tre-fire show om dagen på kjøpesenter, barneskoler, nattklubber – vi var fullbooka hele tiden. Det var et veldig spesielt år.
Spin-Up gjenforenes
Etter rundt et år gikk jentene i gruppa hver sin veg. Men i november gjenforenes de på scena til Telenor Arena under «We Love the 2000s» sammen med en rekke andre artister.
– At vi skal på scena igjen hadde jeg ikke trodd, for vi mista litt kontakta. Kun to av oss har hatt nær kontakt. Men jeg tok kontakt, og hun sa ja med en gang. Nå er kjoler kjøpt og alt er klart.
Tone ga også ut singelen «Varmt i natten» solo i 2009. Men å satse på en solokarriere var aldri målet.
– Nei, jeg vil ikke si jeg har prøvd meg på en solokarriere. Om jeg får morsomme muligheter takker jeg alltid ja, som for eksempel da jeg ble bedt om å være med i Det store korslaget. Collings hadde mulighet til å gi ut ei låt, og spurte om jeg ville være med, og det sa jeg ja til. Men jeg hadde fortsatt jobben min i Bik Bok.
– Jeg tror ikke jeg har den selvtilliten på plass, som gjør at jeg tror at jeg er flinkere enn andre. Skal man satse på å være artist, må man ha hele pakka. Men hadde noen for eksempel spurt meg om å bli med på Grand Prix med ei kul låt, hadde jeg sagt ja, sier Tone og ler.
– Og det er ikke fordi jeg vil slå gjennom, men fordi jeg vil være med på opplevelsene livet byr på. Jeg elsker livet, og alt man kan bli med på og få til og gjøre sier jeg ja takk til.
Etter Tone var ferdig i Spin-Up, førte moteinteressen henne til Bik Bok. Fordi det var favorittbutikken, maste hun seg til heltidsjobb. Hun steg raskt i gradene, og ble regionsjef etter noen år. Siden har hun blitt.
Landet med Daniel
Da Tone møtte Daniel Lausund, hennes nåværende ektemann, landa hun, som hun selv beskriver det.
– For meg har kjærlighet alltid vært litt turbulent og usikkert, men hos ham fant jeg ro. Vi har det veldig bra sammen.
Fun fact: Daniel så faktisk Tone for første gang som sjetteklassing under en opptreden med Spin Up på barneskolen hans. Han likte opptredenen så godt at han dro til Moa samme dag for å se gruppa opptre for andre gang.
– Det er litt flaut. Det er litt aldersforskjell mellom oss. Men med alder jevnes forskjellen ut. Men det er morsomt, sier hun og ler.
Tone vokste opp på Fjelltun – et sted hun fortsatt elsker. Aller helst ville hun og familie bygge hus der, men uten ledige tomter ble Skåthaugen alternativet.
Blogget om hverdagen
Mens Tone bodde i Oslo, begynte hun å blogge om hverdagen sin for å holde venner og familie oppdatert. Bloggen slo an, men den ble brått slettet.
– I ettertid ser jeg at å skrive om hverdagen og seg selv ikke er så smart. Det gjør deg for selvsentrert. Jeg er glad jeg avslutta det brått. Bloggen er slettet, og jeg tror ikke man kan spore den opp engang. Å ta 100 bilder av seg selv på en dag for å finne det perfekte bildet er ikke sunt.
Hun merker mye til kroppspress i forbindelse med sosiale medier – og i jobbsammenheng. Tone har en populær instagramkonto med nærmere 24.000 følgere.
– Jeg skulle ønske unge jenter forsto hvor viktig det er å dyrke kunnskap og personlighet, i stedet for å jage etter det perfekte utseendet. Jeg opplever til stadighet når jeg skal intervjue noen på jobb at de sliter med å snakke fordi de er mer opptatt av hvordan de ser ut. Kommunikasjon er noe av det jeg er mest opptatt av. Mange er ivrige på å kommunisere på sosiale medier, men de klarer ikke gi et kompliment til noen i virkeligheten. Det er noe jeg skal lære barna mine.
– Det er viktig å ikke bli besatt. Ikke triks og fiks på bildene før de legges ut – man ser jo helt annerledes ut enn man gjør i virkeligheten! Det er galskap. Jeg også liker jo å pynte meg, men jeg ville aldri redigert hvordan jeg ser ut.
Møtte veggen
Tone har vært engasjert i Ålesund båtfestival helt siden oppstarten, og vært en av driverne der hvert år. Det er faren, Geir Østensen, som er festivalsjef, og hvert familiemedlem har sin rolle i arrangementet – både storebror Rolf Ivar, lillebror Sander og mor Siv. Sunnmørsposten snakker med Tone noen dager før hun sang under gårsdagens Allsang På Sankten. Der bydde hun på klassiske slagere som de fleste kan synge med til.
De som kjenner Tone beskriver henne som et realt arbeidsjern, som strukturert, effektiv, omsorgsfull og svært opptatt av de rundt seg. Ambisiøs, perfeksjonistisk og motebevisst også. Og glad i familien. Familiekjær er kanskje et av de beste ordene man kan bruke for å beskrive Tone. Hun har sterke bånd til familien. Så sterke at hun faktisk blir sjuk om hun er for lenge borte fra dem.
I 2010 gikk Tone nemlig gjennom et tøft brudd. Det var tungt å være i Ålesund. Hun kjente at hun ville bort. Hun fikk jobb i en annen Bik Bok-butikk i Oslo, og flyttet.
– Men jeg hadde det ikke bra i det hele tatt. Etter fire måneder ble jeg sykemeldt. Jeg hater å klage, og benekter det alltid når jeg er sjuk, for slikt vil jeg alltid prelle av. Men da ble jeg rett og slett veldig deprimert. Jeg følte meg ensom selv om jeg hadde masse folk rundt meg.
– Hvorfor?
– Ting skjedde for fort, tror jeg. Jeg er veldig avhengig av trygge rammer rundt meg i livet. Å ha faste rutiner og den nærmeste familien rundt meg. Vi har et veldig tett bånd. Jeg er selvstendig og vil ordne alt selv, men jeg er avhengig av omsorgen deres. Jeg er fryktelig glad i dem. Jeg går rundt med en konstant angst for at det skal skje familien min noe.
Tone synes livet er for kort til å være dem foruten.
– Det viktigste for meg i livet er familie. Jeg ønsker å gi barna mine en like solid oppvekst som mine foreldre ga meg. Kasper skal vokse opp i en stabil og trygg familie med masse kjærlighet. Så når jeg dro til Oslo fikk jeg meg rett og slett en knekk – jeg møtte den veggen folk gjerne snakker om.
Dermed ble løsningen å flytte tilbake til Ålesund. I ettertid mener hun det er en god livserfaring å ha med seg videre.
– Jeg ser hvordan jeg skal håndtere det om det skjer igjen. I den alderen sa folk at jeg måtte flytte og oppleve så mye jeg kunne. Men man må lytte til det man selv føler er riktig, og ikke det andre forventer man skal gjøre. Også «go for it».