Minneord over Joachim Rønneberg

Joachim Rønneberg likte ikke å bli omtalt som krigshelt.
Nyheter

Det var en glorifisering av motstandskampen som var ham fremmed.  Han var skeptisk til dem som ville lage underholdning av det de hadde vært med på, og avvisende overfor dem som ville sko seg.

Han meldte seg til tjeneste fordi han mente det var hans plikt. Han visste hva han risikerte, men så på seg som en av de heldige. De som overlevde. Det gjorde ikke alle. De kameratene som ofret livet for et fritt Norge, de var krigsheltene til Joachim Rønneberg. Selv var han, sa han, bare en av de mange som opplevde fruktene av deres offer.

Han var født 30. august 1919, inn i Ålesunds eldste handelsfamilie. Ungdomsårene var preget av natur og uteliv. Han ble en alpinist i ordets alle betydninger. På ski i og rundt tindene om vinteren, på fotvandringer og med klatretau om sommeren. Randersboka ble hans yndlingslektyre. Han studerte kartene så lenge og nøye at han leste dem tredimensjonalt, og gikk turene før han gikk dem, som han sa. Den barske sunnmørsnaturen var hans treningsstudio.

Krigsutbruddet var et sjokk. Som så mange andre ventet han at Norge skulle holdes utenfor verdenskrigen. Da Norge ble overfalt, hadde han siktet seg inn på en karriere i fiskeeksporten. Rett nok skulle han snart inn til førstegangstjeneste. Men det var ikke den militære treningen som opptok ham, det var tilbudet om å tjenestegjøre som landmålerassistent. Å få vandre i fjellet med målestav og dyrke friluftsinteressene sine.

Da han i aprildagene 1940 så kameratene som allerede var innrullert, reise for å kjempe mot tyskerne, følte han det som om han hadde sviktet.

Englandsfarten: Fra Ragnar Ulsteins bok om Englandsfarten. Forfatteren Ragnar Ulstein (øverst) og fra venstre Johan S. Molnes, Sverre Roald, Joachim Rønneberg (i front), professor Magne Skodvin, Sigurd Evensmo og Kåre Viken.  Foto: Bjarne Skarbøvik

Rønneberg flyktet over Nordsjøen med fiskeskøyta «Sigurd» i mars 1941. Etter at kampene i Norge var over, var England eneste veien for dem som ville melde seg til tjeneste. Men å forsøke å rømme for å slutte seg til de allierte, var ensbetydende med døden for den som ble tatt. Å reise, sa han, var den viktigste avgjørelsen han tok under krigen.

I London møtte han Martin Linge, som på vegne av britene skulle opprette en spesialstyrke for å føre krig bak fiendens linjer i Norge. Rønneberg var en av de første som ble rekruttert til Kompani Linge.

Tanken bak Special Executive Operations (SOE) var å gjøre størst mulig skade med færrest mulig menn. Man skulle vinne, uansett på hvilken måte. Dette var opplæring i nærkamp og geriljakrig, «silent killing». Et par måneders trening var alt de fikk. Kurset var rått og brutalt, instruksjon mer enn trening. De som ikke tålte det, skulle siles bort. De andre skulle straks være klare til å sendes på oppdrag de ikke kunne regne med å vende levende tilbake fra. For mange yrkesmilitære var ideen i strid med alt de anså som ærbar krig. Men SOE hadde statsminister Churchill i ryggen for denne «u-gentlemanaktige krigføringen».

SOEs motstandskamp var avhengig av hjelpere i de okkuperte områdene. Rønneberg nølte aldri med å uttrykke sin beundring for dem som gjennom lange, nervepirrende krigsår levde sine dobbeltliv på kysten. Som fraktet agenter ut og inn av landet, ga dem husrom og formidlet beskjeder og kontakter, mens de tilsynelatende levde sine hverdagsliv som bønder og fiskere under okkupantens mistenksomme og nådeløse øyne.

Britene merket seg tidlig kompetansen til Rønneberg. Han var en kvikk elev og ble tidlig spesialist i sprengning og sabotasje. Han var den første nordmannen som ble instruktør i SOE. Og han var den åpenbare kandidaten da de trengte en til å lede den uhyre farlige og vanskelige operasjonen mot tungtvannsanlegget på Vemork. Han var 23 år gammel og yngst av sabotørene. Og han fikk selv plukke ut de andre deltakerne.

Aksjonen natt til 28. februar 1943 var den viktigste operasjonen fra alliert side på norsk jord under andre verdenskrig. Den ble SOEs store suksess, og et mønster for hvordan slike aksjoner skulle gjennomføres i ettertid. 

Det gjaldt å hindre Nazi-Tyskland i å produsere tungtvann til å bygge en atombombe. Dette ante sabotørene lite om. Men de forstod hvor viktig oppdraget var da 40 britiske liv allerede var gått tapt i et første forsøk på å nå Rjukan, og ved at de fikk utdelt hver sin cyanidpille med ordre om å svelge den dersom de ble tatt i live. At tyskerne trolig ventet på dem etter det mislykkede, første kommandoraidet, gjorde ikke jobben lettere.

Vannstoffabrikken på Vemork ved Rjukan  Foto: Aalesunds museum

Det var en spektakulært gjennomført aksjon i de bratte fjellsidene rundt kraftstasjonen ved Rjukan. Med Rønneberg i spissen tok de ni sabotørene seg inn i tungtvannsanlegget, sprengte de sentrale produksjonsdelene og rømte tilbake over Hardangervidda. Ikke et skudd ble løsnet.

Flaks, sa Rønneberg etterpå. Flaksen var neppe uvesentlig, men den hviler gjerne på god planlegging. Og Joachim Rønneberg var en grundig planlegger. Han hadde derfor også forberedt returen i detalj – om det mirakuløst nok skulle bli en mulighet. Sammen med fire av de andre sabotørene gikk han på ski tvers gjennom det okkuperte Sør-Norge og over til Sverige. I britisk uniform, slik at ikke okkupantene skulle ha påskudd til hevn mot norske sivile om de ble tatt.

SOE ga mannskapene frie hender til å foreslå operasjoner i sine heimland. Derfor tok Rønneberg sammen med bysbarna Birger Strømsheim og Olav Aarsæther seg tilbake til Norge vinteren 1944 for å anlegge en hemmelig base i fjellområdene mellom Sunnmøre og Romsdal. Herfra skulle de drive etterretning og forberede sabotasje mot de tyske kommunikasjonslinjene over fjellet. 6. januar 1945 sprengte de Stuguflåten bru som del av et samordnet angrep på det norske jernbanenettet for å hindre tyske styrker i å forflytte seg til frontene på Kontinentet.

Joachim Rønneberg viser fram Fieldfarehytta i Tafjordfjella. Tre krigsveteraner bodde her et helt år under krigen. Her sammen med blant andre barnebarn Liv Rønneberg Gåsemyr.   Foto: Børre Torsvik

De tilbragte nesten to hele vintre i isolasjon i Tafjordfjella, det meste av tiden i den seks kvadratmeter store, selvbygde Fieldfarehytta i Veltdalen. Her lå de i månedsvis – i lange perioder døgnet rundt i soveposene for å holde varmen – og ventet på både instruks og forsyninger. Kontakten med omverdenen gikk via morsenøkkelen til London. Det gikk måneder mellom flyslippene fra England, og karene måtte bryte seg inn i vinterlagret på turisthytta i Reindalen for å få mat. Oppholdet i Veltdalen de to siste krigsvintrene var en ufattelig styrkeprøve. Men sommeren var fin, pleide Joachim å si.

Tilfellet ville at han opplevde frigjøringsdagene i London. Seinvinteren 1945 måtte han evakueres til England med mageproblemer. Maidagene i den britiske hovedstaden bare understreket hvor sterkt knyttet han var blitt til britene gjennom krigen. Han kom til å se på Storbritannia som sitt andre fedreland, og hadde en nær kontakt med de britiske Special Forces livet gjennom. Få norske navn har stått sterkere i britisk etterkrigsbevissthet enn Joachim Rønnebergs. 

Sunnmørsfjella ble hans etterkrigsterapi. Han avviste lukrative tilbud i næringslivet og valgte å søke tilbake til det livet som var blitt så dramatisk avbrutt i 1940. Han aktiviserte seg i skiklubben og turistforeningen igjen og bl.a. startet medlemsbladet til ÅST, Fjellposten. Han dyrket sine ferdigheter som skribent, og da NRK i 1948 opprettet distriktskontor i Ålesund, søkte han jobb og ble ansatt som en av de to første. NRK ble hans arbeidsplass i over 40 år, og hans dype stemme kjær og velkjent for radiolyttere langt utenfor distriktskontorets grenser.

I flere tiår var han taus om krigen. Men på et tidspunkt ble han overbevist om at nye generasjoner kunne ta lærdom. Avmaktsfølelsen han hadde i aprildagene 1940, skulle ingen andre behøve å kjenne, sa han.

Rønneberg holdt foredrag for ungdomsskoleelever og lærere på Idahall i Tomrefjord - og høstet trampeklapp 20. oktober 1994 .  Foto: Kjell Ødegård

Han var en strålende forteller. Ingen unødvendige fakter for å få oppmerksomhet, ingen forsterkende adjektiv for å krydre beretningen. Bare med sin malmfulle røst, som han sjelden hevet, og sine korthogde setninger holdt han tusenvis av skoleelever i åndeløs spenning når han gjenga det dramatiske angrepet på Vemork. Budskapet hans: At fred og frihet ikke er en selvfølge, men noe som det tidvis må kjempes for, om nødvendig med våpen.

Rønneberg brydde seg lite om ordener og medaljer, men var en av Norges høyest dekorerte soldater, blant annet med det norske Krigskorset med sverd og St. Olavsmedaljen med ekegren. Han ble også tildelt den britiske Distinguished Service Order, den amerikanske Medal of Freedom med sølvpalme og de franske Æreslegionen og Croix de Guerre med palme. 

At han i levende live også skulle hedres med en statue i heimbyen, bød ham sterkt imot. Det var en persondyrkelse og oppmerksomhet han ikke var komfortabel med. Ivrige initiativtakere fikk til slutt overtalt ham, på én betingelse: At alle de som hadde vært sammen med ham på krigsoperasjonene, skulle få sine navn på steinen. Avdukingen på hans 95 års-dag 30. august 2014 ble en folkefest, som både overrasket og rørte ham.  

Med Joachim Holmboe Rønneberg er en av de siste av de ledende motstandsmennene fra andre verdenskrig borte.

Avdukinga av Joachim Rønneberg-monumentet i Ålesund lørdag 30. august 2014, på Rønnebergs 95-årsdag.   Foto: Bjørn Halvorsen

Historiske bilder av Joachim Rønneberg

I Sunnmørspostens bildearkiv er det mange bilder av Rønneberg. Dette er et lite utvalg.


Alt om Joachim Rønneberg