– Jeg liker meg ikke så godt i sånne situasjoner.
Karl Johan Skårbrevik er noe ubekvem i sentrum av alles oppmerksomhet, der han står med mikrofonen i hånden etter å ha mottatt prisen. Han tar likevel ordet med en trygg og rolig stemme, og etterpå møter han meg for en lengre prat. Han har nemlig noe på hjertet – et viktig budskap:
– Er det noe jeg vil rope i megafonen når jeg først har fått denne ekstra oppmerksomheten, så er det at vi må ta vare på hverandre. Jeg skulle ønske at vi kunne bry oss litt mer om hverandre, sier Skårbrevik og ser meg dypt inn i øynene med et brennende engasjert blikk.
– Jeg tror en stor andel av Ålesunds befolkning kjenner noen som sliter. Kanskje er det noen de gikk i klasse med som er aleine eller har rusproblemer. Vi som har lite grann ressurser, må ta det ansvaret. Det handler om å tørre å bryte ut av denne tradisjonen om at det handler om privatlivets fred, der man tenker at de sikkert har det greit og vil være i fred. Det vil jeg utfordre byens befolkning på.
Se mennesket bak
Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen, er et utsagn som Skårbrevik ofte siterer.
– Det er gjennom en slik tankegang at vi kan skape en varmere by, sier han.
Hver fredag i Korsatunnelen gir han sitt bidrag til en varmere by. Da kommer rundt 50 personer til for å få varm suppe, en kaffetår og ikke minst en god prat. For det handler om så mye mer enn en liten suppekopp. For «Kalle» handler det vel så mye om å se mennesket som får koppen – et menneske som har sin historie, og som har behov for å bli lyttet til og møtt med respekt og omsorg.
Vel på plass med suppebussen, har Kalle radaren ute. Det blir så lett overflødig prat. Kalle leter etter de gode samtalene. Står noen aleine, går han bort og inviterer inn. Slår av en prat.
– Det er så lett å se grupper – grupper av asylsøkere, grupper av rusmisbrukere. Det viktigste er å se den lille gutten eller jenta som gjemmer seg bak fasaden, som har behov for trøst og omsorg, sier han.
Målgruppen for suppebussen er ålesundere som sliter, men de tar imot alle, også asylsøkere.
– Jeg tenker som så at mens de er her, i min by, er det min jobb som medmenneske å vise respekt og omsorg. En helt annen ting er asylpolitikken, og å diskutere den, sier han.
Møtepunkt
– God jul!
Intervjuet blir stadig avbrutt. Kalle kjenner mange, og mange kommer bort for å hilse på, eller de vinker i forbifarten idet de går forbi på gaten utenfor. Han hilser tilbake, ser dem i øynene og tar dem i hånda – før han igjen vender tilbake til samtalen med sin fulle og hele oppmerksomhet.
Vi sitter på Lyspunktet – et annet av byens møtesteder der «Kalle» har spilt en viktig rolle i oppstarten av. Også bak kafeen lå et ønske om å skape en varmere by.
– Samfunnet har på mange måter blitt et kaldere sted å være. Vi snakker ikke så mye om det personlige lenger. Før gikk naboer på besøk til hverandre og snakket om livet. Vi har mistet mange av møteplassene man hadde i gamle dager.
– Tanken bak Lyspunktet var å skape et sted der folk kunne slå av en prat, men også bli lyttet til.
Han husker tilbake til den gang, da han sto ved vinduet, akkurat der vi sitter nå, mens kafeen var under oppbygging. Utenfor så han folk i dress og med dokumentmapper haste forbi, og han undret – trenger vi egentlig dette her da, har vi det ikke godt?
– Den uka var det fem personer som tok livet sitt i Ålesund. Det var nok for meg. Ja, det er folk som har det tøft og vanskelig i byen, sier han.
Usikker begynnelse
For fem år siden hadde han et ønske om å gjøre noe mer for dem som virkelig sliter i byen. Han gikk en stund og tenkte på hva det kunne være, og diskuterte med en kompis. Plutselig sto det klart for dem – et syn av Skårbrevik som sto med bilen sin, og delte ut mat.
– Jeg har drevet en del med Volkswagen-vogner. Jeg hadde allerede bygd om en gammel bil til bruk for å servere på festivaler, forteller Skårbrevik. Med visjonen klar, tok han kontakt med kommune og mattilsyn, og snart ble suppebussen en realitet.
– I begynnelsen var jeg veldig usikker på om folk i det hele tatt ville komme, eller om de bare ville undre seg over hvilken raring det var som sto her, sier han. Og noen reaksjoner ble det jo. «Hva slags politisk parti er dette her? Hva er det du vil?», spurte folk.
– Det som var så bra, var at jeg hadde en jeg kjente, og som har slitt i mange år, stilte opp. Det ble en veldig lav terskel, der både han og jeg inviterte alle slags folk inn, sier han.
I dag er bussen et kjent og fast innslag i byen for de fleste ålesundere. Det er dessuten verd å nevne at det hele går rundt takket være trofaste sponsorer, som gir både kjøtt og grønnsaker, kaffe og kopper.
Noe å gå til
Mange stamgjester har dessuten vært så stabile at de etter hvert spurte om ikke de kunne få hjelpe til. I dag har Skårbrevik et team av hjelpere.
– Jeg har faktisk ikke laget suppe selv på flere måneder, jeg har trofaste personer som har nøkler og ordner ut, kjører og henter varer og alt. De er vist tillit, og har tatt et veldig stort ansvar. De sier at det betyr fantastisk mye at de kan få være med i et team.
En lærdom Skårbrevik ser et veldig stort behov for at flere tar til seg. Å ha noe å gå til betyr mye for et menneske. Mange av dem han møter, har ingenting.
– Jeg har vært rundt og spurt i bedrifter, om ikke de har plass til en mann som kan komme, kanskje noen timer midt på dagen og sitte på i lastebilen, hjelpe til med å dele ut varer. Men det har de ikke mulighet til. Det burde vært mye større muligheter for å få komme inn i en bedrift. Om det så bare er litt kjøtt på flesk, betyr det mye for den det gjelder. Å ha noe å gå til, og føle at man er til nytte.
Bussen får selskap
Nylig fikk den gamle Volkswagen-bussen selskap av en vogn nummer to – her er det utlevering av utgåtte varer som teamet samler inn fra butikker dagen i forveien.
Portrettbilder av stamgjester og gode hjelpere pryder veggene – livfulle portretter av mennesker med varme smil. Alle har sin betydning for suppebussen, alle har sin historie. Kalle peker ivrig og forteller om hver enkelt – der er Omar, der er Frank, Valdin og Per – og hunden Elvis.
For det er folk det handler om.