Krag var forbauset over at Frogner kunne ha funnet de tre bandittene så fort. - Vi fant dem ikke, skyndte Frogner seg å forklare. - Faktisk har vi ikke sett dem, men vi har grunn til å tro at vi vet hvor de er. De var som sunket i jorden, men så kom vi på at kanskje denne Olga Montetna ikke var så uskyldig som hun lot som. Vi skygget henne, og fikk sett at hun gikk på polet og kjøpte så mye rødvin hun kunne bære. Deretter gikk hun på et kjøpesenter og handlet en masse mat. Nedlesset med alt dette, gikk hun inn i Sundgata og forsvant ned i en kjeller via en utvendig trapp i en bakgård. Etter omkring 15 minutter kom hun ut igjen uten noe av det hun hadde kjøpt, men med en lang pakke i gråpapir. Den tok hun med hjem. Hun bor i en leilighet i Nørvegata. - Og adressen på det huset med kjelleren? spurte Krag. - Her. Frogner la frem et print av et foto. - Vi tok et digitalbilde for å kunne få printet hurtig. Det var ikke noe nummer på huset, men dette skal være entydig. Det er ikke andre hus i nærheten som ligner. Krag nikket. - Bra jobbet, men dette må altså fremlegges for politiet så fort som mulig. - Selvsagt, men jeg tenkte at du måtte få det først siden det er du som betaler oss, smilte Frogner. - Vil du at jeg skal gå til politiet, eller vil du snakke med dem selv? - Nei, gå selv, og du kan med fordel late som om du gikk direkte dit. Snakk med Nyhagen hvis han er tilgjengelig. * * *Lise Markussen så tydelig at den lille, ferme italienerinnen var nervøs da hun ble vist inn på avhørsrommet. Markussen var i full uniform for å understreke det formelle ved situasjonen. Montetna svarte mekanisk på de innledende rutinespørsmålene om personalia og bakgrunn i sin alminnelighet. Det var tydelig at tankene var opptatt med andre ting. Mens Markussen tok seg god tid med å få hvert enkelt svar korrekt inn i datamaskinen, vred den italienske kvinnen hendene nervøst i hverandre eller slo plutselig ut med dem som om hun forklarte noe, uten at det kom en lyd over leppene hennes. Markussen studerte henne avslappet og tilbakelent. Hun hadde nok erfaring til å se at Montetna var i ferd med å sprekke. Det var ting hun måtte forklare seg om som ikke kunne la seg feie under teppet. Nervene floket det til for henne og hun var ute av stand til å bruke fantasien til å finne på troverdige løgner, slik hun hadde gjort tidligere. - Begynn i en ende, foreslo betjenten rolig. - Fortell hvordan du fikk jobben hos Klausen, om vi kan kalle ham det. Montena slikket seg om leppene som var blitt helt tørre. - Stillingsannonse, sa hun åndeløst. - Den var merkelig, men passet akkurat på meg. Han ville ha en personlig assistent, som han kalte det. Vedkommende måtte være usedvanlig diskrét, og måtte være ubundet, ingen familie eller andre bånd i lokalsamfunnet. Etter å ha ringt det oppgitte mobilnummeret, møtte jeg ham til jobbintervju på kafeen på Parken Hotell. Det er omkring to år siden. Jeg fikk jobben og ble med ham til kontoret i Nedre Strandgate. Det var nytt dengang. - Men du kommer fra Østlandet, påpekte Markussen. - Hvordan hadde det seg at du var i Ålesund? - Jeg hadde hatt jobb i en møbelforretning, forklarte hun fort. - Den jobben fant jeg på Internet. Jeg kom hit til byen og skaffet meg leilighet. Jobben varte et halvt år, så var det slutt. Konkurs. Jeg ble arbeidsløs og gikk slik et par uker før jeg så annonsen fra Klausen. Jeg trengte pengene, så jeg lot meg ikke be to ganger. Markussen nikket. - Og jobben hos Klausen, den var noe ganske annet enn det du forklarte første gangen, ikke sant? Olga Montetna stønnet høyt og gjemte ansiktet i hendene. Da hun igjen så opp etter en lang stund, måtte hun bruke et lommetørkle for å tørke øynene. - Ja, sa hun desperat, - jeg har bestemt meg for å fortelle alt sammen. Å fortsette å lyve fører bare til at jeg graver meg dypere og dypere ned i elendigheten. Men jeg hadde ikke tenkt at dette skulle gå sånn, jeg håper du kan tro det? Markussen trakk på skuldrene. - Det spørs hva du har å fortelle. Begynn med hvordan du kom i forbindelse med disse tre torpedoene. Olga nikket og slo frem med hendene på italieneres vis. - Jeg jobbet mye mer hånd i hånd med Klausen enn jeg ga inntrykk av sist. Vi kom til det punkt at han mente det mest hensiktsmessige for oss var å sette inn torpedoer på noen av de vanskeligste sakene. Dessuten mente han at vi kunne statuere eksempeler som ville sette skrekken i også andre debitorer slik at alt ville gå raskere og lettere. Det ville fort kunne spres rykter om at det var Klausen Factoring som sto bak torpedoaksjonene, uten at det dermed kunne bevises. - Så derfor skulle du være den som hadde kontakten med dem? Olga nikket igjen. - Ja, og dessuten var det det at Klausen ikke kjente noen banditter som ville påta seg slike oppdrag. Han mente at ettersom jeg kom fra Østlandet kunne det hende jeg kjente noen som kjente noen... På den måten skulle jeg prøve å skaffe noen. - Og hvordan gikk du frem? spurte politikvinnen bløtt. - Ikke akkurat slik han sa. Jeg har italienske røtter. Jeg visste at en fetter av meg hadde rømt fra Sicilia like etter at Toto Riina ble arrestert. Det kunne bare bety at denne fetteren var mafioso. Han slo seg ned i Sverige, men skrev til meg og forklarte at han var i min familie og at han trengte min hjelp. Slikt er en selvfølge på Sicilia, men ikke her. Jeg svarte ikke dengang, men nå ringte jeg ham og ba ham skaffe to håndfaste karer og komme til Ålesund hvis han var interessert i noe å gjøre. Han kom, men det hele gikk ut av kontroll. Det endte i et drap. - Etter at du fortalte fetteren din at Klausen var i ferd med å selge dem til politiet? - Ja. Olga snakket knapt hørbart. - Jeg trodde de bare ville gi Klausen en omgang juling, slik de hadde gjort med de andre. Da jeg oppdaget at de hadde skutt ham, fikk jeg panikk. Jeg rotet det til da jeg forsøkte å få det til å se ut som om Klausen hadde skutt seg selv. Det var dumt gjort. - Og du forandret på den scenen ikke for å dekke din fetter, men for å beskytte deg selv? spurte Markussen strengt. Olga nikket. - Ble han tatt, ville det kommet frem hvem han var. Vi har samme etternavn. Det ville ha implisert meg. Han heter Vito Montetna. - Vel, konkluderte politibetjenten, - nå må vi pågripe dem. Du vet hvor de holder til, vil jeg tro? Olga nikket flere ganger. - Ja, en kjeller i Sundgata. Et hus Klausen eier. De to leilighetene er bortleid, men kjelleren sto tom. Der kunne de være uten at noen visste noe om dem. - Og våpenet som drepte Klausen, vet du hva som skjedde med det? Olga trakk på skuldrene. - Jeg var der igår kveld og leverte noe mat og forskjellig. De ga meg en tung pakke som de ba meg ta med hjem og passe godt på. Det føltes som om det kunne være et våpen. - Vet du om de har andre våpen? Markussen slo ut med en hånd, som for å forklare. - Det har betydning for pågripelsen. Hvis vi har grunn til å tro at de er bevæpnet, blir det en mye mer vidløftig aksjon. Olga ristet på hodet. - Jeg har ingen anelse. Men de ville altså få drapsvåpenet vekk, uten å måtte kaste det på sjøen. Det har vel noe med bevis å gjøre, samtidig som det må kunne forståes som at de ikke har andre våpen. Markussen holdt frem en hånd. - Gi meg nøkkelen, er du snill. Vi må hente det våpenet. - Jeg kan bli med, protesterte Olga uforstående. Markussen smilte, men ristet på hodet. - Etter denne samtalen er du i livsfare. Jeg har bare en ting å gjøre, og det er å sette deg i fengsel til disse typene er pågrepet. Jeg kan ikke slippe deg ut på gaten. Du vil bli ledsaget internt i huset her, ned til garasjen. Der vil du bli puttet i en sikker fangetransportbil og kjørt inn i luftegården på fengselet hvor du ikke blir sluppet ut av bilen før portene er lukket bak deg. - I all verden, protesterte Olga, - kan alt det være nødvendig? Markussen nikket bestemt. - Det er samme situasjon som med Klausen. Han ville snakke med politiet, og ble skutt. Får disse typene vite at du har vært her nå, blir også du skutt. Selv om du alt har sagt alt du vet, ville du bli eliminert som vitne. Det er også et viktig poeng. Hvor la du våpenet? Olga ga henne nøkkelen. - Under garderobeskapet. Det står på en sånn sokkelramme og ser ut som om det er fast, men det er ganske lett å vippe på. Inne i rammen ligger pakken. Senere på dag fikk Lise Markussen kontraordre fra kriminalsjef Nyhagen, uten grunn. - Sett Olga fri. Bare la henne gå. Ikke gjør noe forsøk på å følge henne. - Men, innvendte Markussen perpleks, - hun er i livsfare. - Ikke nå lenger, sa Nyhagen tålmodig. Westerhagen har noe på gang. Vi tar et møte på det i ettermiddag. Men slipp Olga ut nå straks. Slik ble det også. Fru Markussen følte seg tilsidesatt og visste ikke hva som foregikk. Hun visste heller ikke at en av naboene til Sindre Løvseths villa i Fagerlia hadde ringt til Nyhagen og sagt at han mente det tomme huset var inntatt av husokkupanter etter at politiet var ferdig med sin gransking og hadde fjernet sperringene. Samme ettermiddag ringte Nyhagen til advokat Krag. - Har du anledning til å ta med deg Perry og begge jentene hit til kammeret og bli med på et møte? - Kan jeg nok, sa advokaten medgjørlig, - men hva er det nå da, har det skjedd noe mer? - Det har det ja. Men det er for mye til at jeg kan begynne å legge det frem i telefonen. Vi har endel bilder. Jeg vil ha Perry og de to jentene til å se på dem og fortelle i hvilke situasjoner de eventuelt har sett noen av aktørene. Vi må prøve å sette sluttstrek for denne saken nå, og få på plass det som er av beviser. Advokaten og de tre ungdommene ble tatt imot i politivakten og vist inn på personalkantinen. Det var ingen som brukte kantinen på denne tiden, så det var et greit sted å holde møte. Der var kriminalsjef Nyhagen, kriminaltekniker Westerhagen og betjent Lise Markussen samt to konstabler fra ordensavdelingen. Westerhagen hadde rigget opp en VHS-spiller, en DVD-spiller og to store flatskjermer. I tillegg lå der endel bilder utskrevet på fotopapir på et bord. Nyhagen tok ordet: - Det første vi gjorde, så snart det begynte å bli lyst, var å aksjonere mot denne kjelleren hvor skurkene ble sagt å holde til. Vi filmet aksjonen på video. Han nikket til Westerhagen som trykket på en knapp på spilleren. De så bakgården og trappen ned til kjelleren. To politifolk med maskinpistoler klare sto på litt avstand fra trappen. En annen uniformert politimann kom med to svære schäferhunder i bånd. Hundene hadde grønne refleksvester med "Politi" i store bokstaver på begge sider. Han førte dem ned i kjellertrappen og koblet dem løs. Så stilte han seg selv til side for døren slik at han ikke var synlig innenfra når døren åpnet seg. Han forsøkte håndtaket og dyttet døren litt inn da den svingte fritt. Hundene stormet inn og knurret truende da de så at der var folk. Politimannen nede ved døren våget en rask titt inn før han kvikt skjulte seg igjen. Men han hadde sett hva han trengte. Det lå to mann på gulvet der inne, hver med en hund over seg. Han ga tegn til en av de bevæpnede at han kunne gå inn, samtidig som han sjaklet av seg to par håndjern som han hadde i beltet bak. Kort etter så de begge bandittene bli geleidet inn i en fangetransportbil. - Den tredje var der ikke, forklarte Nyhagen. Dette var han fra Montenegro og albaneren. Den siste het Aladdin Benotto og han hadde skåret inn forbokstavene sine i kolben på den MP-5 som vi fant hjemme hos Olga. Han hadde også skåret et slikt hakk som vi kjenner fra borgerkrigen i Jugoslavia. Det betyr at det våpenet hadde drept én. Det var forøvrig ett av de våpnene som ikke kom til rette etter oppklaringen av Lillehammer-tyveriet. - Dette var de to som ga meg juling, innskjøt Perry. - Den tredje bare så på, men det var han som snakket. Nyhagen nikket. - Så den andre spilleren, ba han. Westerhagen stoppet VHS-en og startet DVD-spilleren. Det kom et bilde av ryggen til en mann som gikk mot en dør. - Hjemme hos Sindre Løvseth, eller Klausen om dere vil, forklarte Westerhagen. - Det der er Vito Montetna, kjent som Ulven. Han lukker opp for Olga, som nettopp er sluppet ut fra fengselet. De så Olga komme inn og hastig lukke døren bak seg før hun vrengte av seg kåpen og lot den falle mens Vito grep henne om midjen og klemte henne mot seg. Straks hun hadde armene fri, kastet hun dem om halsen på ham. - Litt overraskende, kommenterte Nyhagen. Westerhagen nikket. - Ja, men jeg har forklaringen her. Han holdt opp et papir. - Dette er en faks fra politiet i Palermo. Jeg ba dem finne ut om det var noen forbindelse mellom Ulven og Olga. Hun hadde sagt at de var fetter og kusine, men det italienske politiet opplyste at de var gift med hverandre og hadde vært det i over tre år. Italienerne ber videre om at Vito pågripes og settes i varetekt i påvente av en utleveringsbegjæring. De vil ha ham i forbindelse med et bombeangrep som drepte fem. - Hvis det der er Olga, innskjøt Henriette og pekte på skjermen, - så har jeg truffet henne før. Hun var i oppgangen vår to dager før Perry ble angrepet. Jeg kom akkurat ut og gikk nesten rett på henne. Hun sto og leste dørskiltet vårt. Hun ble visst like forskrekket som jeg, for hun spurte nokså forvirret om jeg var fru Gran. Henriette trakk på skuldrene. - Jeg hadde liten tid og gadd ikke å forklare henne at jeg bodde sammen med min bror. Jeg sa bare ja, og gikk forbi henne og ut. - Ja, men det er viktig, påpekte Nyhagen. - Det er enda en pinne i Olgas kiste. Det viser at det var hun som planla og ga ordre. Det var hun som sa til Vito at han skulle true Perry med angrep på hans kone. Westerhagen slukket begge skjermene. - La meg først berolige dem som tror vi driver ulovlig videoovervåkning, sa han med et lett smil. - Innspillingen hjemme hos Løvseth var ikke rigget av oss. Det var hans eget permanent installerte overvåkningsanlegg med kameraer skjult rundt om i huset og en DVD-brenner installert i kjelleren. Det kunne fungere over lang tid, for det var styrt av bevegelsessensorer. Det spilte ikke inn noe uten at det var bevegelse i bildet. Han slo ut med hånden, - men tilbake til saken. Det vi forsøker å samle bevis om, er at Olga og Vito klekket ut en plan etter at han måtte gå i dekning etter bombedrapet på Sicilia. Planen var at Olga skulle finne en person som var uten familie og ellers var lite kjent, slik at Vito kunne overta hans identitet. Ettersom hun var godt kjent i Norge, og det er langt fra Italia, begynte hun her. Etter en tid fant hun Klausen, eller Løvseth. Han var ideell. Han hadde til og med en virksomhet de kunne overta. - Klausen skulle naturligvis forsvinne sporløst og ubemerket, innskjøt Nyhagen, - så hvorfor et så spektakulært drap? - Det gikk ut av kontroll, forklarte Westerhagen fort. - Olga kom til kjelleren i Sundgata og fortalte at Klausen var i ferd med å selge de tre til politiet. Men hun måtte spille en rolle. De to jugoslavene skulle ikke vite at det var noe fra før mellom henne og Vito. I realiteten hadde de tatt med de to bare for å ha noen til å ta skylden hvis noe gikk galt. Hun overlot derfor til Vito å spekulere ut hva de skulle gjøre. I mellomtiden tok så albaneren saken i egne hender. Olga hadde forklart på italiensk hvor Klausen var å finne og hvordan han så ut. Følgen var at Aladdin fant Klausen alene på kontoret og med glassdørene åpne. Han røkte tykke, svære sigarer. Vi fant tre sneiper i askebegeret og en halvbrent en som hadde svidd en stripe i teppet, så det var nok han selv som hadde åpnet dørene. Neste morgen, da Olga kom på kontoret, fant hun Klausen skutt. Det snudde selvfølgelig hele planen på hodet, og hun begikk den tabben å forsøke å gjøre det om til selvmord i den tro at da ville det ikke bli noen større etterforskning. Hun ville fremfor alt ikke at det skulle bli oppdaget hvem Vito var eller at han var hennes mann. Så da det begynte å gå opp for henne at alle tre ville bli tatt, fant hun på det med å kjøpe så mye rødvin at Vito ville kunne snike seg vekk mens de to andre sov rusen av. Antagelig stakk hun til ham en lapp med instrukser om hvordan han kunne ta seg frem til Klausens tomme villa. Det var derfor jeg ba om at hun måtte bli satt fri i morges. Hun gikk rett dit hvor hun visste at Vito var, og beviset fikk vi på DVD med dato og klokkeslett. - Dette er forferdelig, utbrøt Lise Markussen bestyrtet. - Olga sa at hun ville legge alle kortene på bordet, og så satt hun og løy sammenhengende i timevis, og fikk det til å høres fullstendig overbevisende. Og til slutt signerte hun utskriften. Hun skal sannelig få problemer med å snakke seg ut av dette en gang til. - Kanskje hun trodde hun ville kunne holde Vito utenfor ved å gi oss de to andre, spekulerte Nyhagen. - En av dem var jo grangivelig drapsmannen. Fingeravtrykkene hans er over hele våpenet, og hun fikk lurt det fra dem for at de ikke skulle kvitte seg med det beviset. Hun nesten ga det til oss, og hun fortalte oss hvor vi kunne finne de tre, etter at hun hadde arrangert det slik at Vito ville kunne unnslippe. Mot ham har vi ikke annet enn at han hadde sett på at endel folk fikk juling. Aladdin blir stående som den store skurken. - Det er så, medga Westerhagen, - men Vito blir utlevert til Italia. Det som venter ham der er verre enn noe han kunne bli dømt til her. Aladdin blir tiltalt for overlagt drap og mot Olga må vi sy sammen et lappeteppe av beviser som til sammen gir grunnlag for en tiltale om planlegging og medvirkning. Den som slipper lettest, er han fra Montenegro. Mot ham har vi bare fem tilfeller av legemsfornærmelse. - Nei, en av de fornærmede døde på sykehus, minnet advokat Krag om. - Det blir ikke overlagt drap, men selv om det skjedde uten forsett, er det like fullt et drap. Helt billig slipper han ikke. - Vil du være Olgas forsvarer? spurte Nyhagen plutselig med et fantete smil. Krag ristet fort på hodet. - Jeg er inhabil, vet du.