Ann Maryan (20) – hun kaller seg Maryan – kryper opp i sofaen hjemme hos Siv (45) og Joar (51) Takset på Eidså. Siv er på jobbreise. Bare hun og pappa er hjemme akkurat nå – ja, hun kaller fosterfaren sin for pappa. Joar Takset er såkalt statlig fosterfar. Det er jobben hans.

Maryan vil fortelle sin historie for å skape forståelse for fosterbarn og for å bidra til at flere melder seg som fosterforeldre til store barn – slik hun selv var. Hun møtte et system som fungerte og er sjeleglad for det i dag.

– Du vet ikke hva du får, men du gjør en forskjell for det barnet. Det er mange som trenger noen. Som trenger trygghet, en familie. En av de viktigste jobbene er å være en omsorgsperson og veilede barnet videre, sier Maryan.

13 1/2 år gammel fikk hun status som fosterbarn.

(saken fortsetter under bildet)

Profesjonell fosterfar: – Maryan har gitt meg påfyll. Selvfølgelig har det vært masse krangler og tull. Ungdomstiden er vanskelig uavhengig av om du er fosterbarn eller ei. Det har kanskje vært verre krangler med en av mine biologiske døtre enn med Maryan, sier Joar Takset som har status som statlig fosterfar. Jobben hans er å være fosterfar på heltid. For det får han lønn. Når fosterbarnet er blitt 18 år blir det spørsmål om ettervern. Det er det ettervernet som bestemmer hvert halvår. – Vi vil ikke slippe Maryan helt ennå, sier han.

Nå – over seks år senere – ønsker hun også å fjerne stereotype, ensidige forestillinger med svartmaling av fosterbarn som rebeller. Maryan hadde verken rusproblemer eller kroppen full av piercing.

– Fosterbarn er alle slags barn, understreker hun.

Da hun kom til familien Takset gikk hun i åttende klassetrinn. Den gangen bodde både hun og hennes kommende fosterfamilie på Sørumsand.

Det var like før påske. Maryan bodde i et beredskapshjem der de tilfeldigvis kjente litt til familien Takset.

Siv og Joar hadde snakket om at de kanskje en gang skulle bli fosterforeldre. Så skjedde ting plutselig fortere enn de var forberedt på.

– Vi flytta ofte

Maryan vokste opp på Østlandet med sin afrikanske mor og norske far, hun hadde også en eldre halvsøster. Moren døde da Maryan var seks år. Seksåringen satt igjen aleine med en far som ikke klarte å følge opp og skape trygghet. I disse årene hadde hun ikke kontakt med sin eldre søster.

– Vi flytta ofte. Jeg rakk aldri å få et forhold til venner, klassen eller lærere. Derfor var det heller ingen som fikk med seg at jeg slet som jeg gjorde, forteller Maryan.

(mer å lese under bildet)

Gode venner: – Min biologiske onkel lærte meg å ri, forteller Maryan. Her en av hestene til familien Takset. For Maryan ble det redningen å komme til familien Takset på Eidså.

De bodde på Stovner da hun for første gang i sitt liv opplevde å få en ordentlig venn. Da gikk hun i sjuende klasse.

Som tolvåring var hun også for første gang på besøk hos en annen familie og fikk se hvordan et hjem skulle være.

– Da innså jeg for fullt hvordan faren min var. Framtida så ikke lys ut. Jeg kunne verken lese eller skrive. Jeg var glad i ham, men han representerte en utrygghet, forteller Maryan.

En dag kom hun hjem til stengt dør. Huseier hadde rett og slett skiftet ut hele ytterdøra.

Maryan forteller at faren sendte henne for å bo hos venninna til ting hadde ordnet seg. Han skulle bo hos en kompis. Hun husker ikke helt hvor lenge hun ble boende hos denne venninna. Mye av barndommen er for øvrig fortrengt.

– Jeg spurte venninnas mor om hun kunne ringe barnevernet. Jeg var redd for ikke å bli trodd hvis jeg ringte sjøl.

Barnevernet gjorde det de skulle.

(saken fortsetter under bildet)

Samvær: – Skoleprestasjonene mine ble totalt ødelagt to uker før og etter hvert samvær med min biologiske far, forteller Maryan. Det førte til at fosterforeldrene fortalte om samværet først dagen før. Så sa Maryan fra til barnevernet om at hun ikke ville mer. Det hjalp.

I 2009 ble Maryan plassert i beredskapshjem i Sørumsand. Til høsten skulle hun begynne i åttende klasse.

Beredskapsmoren kjente til familien Takset via et ridemiljø og visste at de syslet med tanken om fosterhjem. Hun mente dette måtte være et perfekt hjem for Maryan.

– Vi ble tatt veldig på sengen. Så tenkte vi hvorfor ikke, forteller Joar.

Maryan kom på besøk for første gang en dag rett før påske i 2010.

Ble med på påskeferie

– Jeg sa vi ville ha Maryan i påska når hele familien skulle på hyttetur. Vi pleide å ha det kjekt og base masse i snøen, fortsetter fosterfar Joar.

Noen dager senere drar hun sammen med sin nye fosterfamilie; mor og far og to døtre, på påskeferie til snøeldoradoet i Valdres.

– Vi kappet finnene av oppblåsbare kajakker og brukte dem som akebrett. Maryan ler ved tanken. Denne påska opplevde hun mat på bordet, folk til stede hele tiden og kos fra morgen til kveld.

– Å være med ut og leke og herje er noe annet enn å sitte på et kjøkken. Det var en veldig fin inngang til det nye fosterhjemmet, tilføyer Joar og kaster et lite blikk bort på bikkja og de to kattene som har plassert seg på hver sin plass ved vedovnen. De forteller at den ene katten er litt av en primadonna som manipulerer bikkja og sjefer over den andre katten slik at hun får den beste plassen sjøl.

Kunne verken lese eller skrive

Etter påskeferien kom dagliglivet tilbake.

– Det er ikke lett å komme inn i en familie. Det er heller ikke lett å få en fremmed inn som snur opp og ned på tilværelsen. Plutselig har du et vilt fremmed menneske som skal dele absolutt alt i huset ditt, sier Joar og tilføyer at han ikke har noe problemer med det.

(saken fortsetter under bildet)

Fosterhjem: – I Møre og Romsdal er det nå 17 barn i alderen 12–18 år som trenger fosterhjem, forteller Tove Nygård som er rekrutteringsansvarlig i Bufetat Midt-Norge, avdeling Ålesund.

– Maryan virket som verdens mest oppvakte jente. Hun lurte oss alle. Viste seg fram som en pen og pyntelig, høflig, smilende, pertentlig og verdens snilleste jente. I ettertid vet vi at det var et skuespill. Å sette opp en maske om at alt er bra var hennes måte å overleve på, sier Joar.

– Jeg var flink til å sitte i timevis i sofaen og se ut i lufta, supplerer Maryan.

– På skolen var jeg alltid blid, hyper og glad 24/7.

Flytta til Eidså

Med en fortid med lite eller ingen struktur visste Maryan ikke hvordan hun skulle takle ting. Hun manglet kodene for hvordan hun skulle oppføre seg.

I november 2010 flytter hele familien fra Sørumsand til Eidså. Maryan følger med.

Det gjorde godt for henne å komme langt unna sin biologiske far. Jo større avstand, desto tryggere følte hun seg.

Hun tror ikke det hadde gått så bra om de skulle ha fortsatt å bo på Østlandet og ikke vite om faren plutselig kom på besøk.

Flyttinga var godt for hele familien. Også for fosterfar som har slitt med helsa og vært sjuk i mange år.

– Det er kanskje vanskelig å tro det, men jeg merker færre værmessige svingninger her enn i Sørumsand, sier han og forteller at han flytta hit blant annet for å kunne gå i fjellet. På Sørumsand satt han stort sett i kjelleren.

De tok over eiendommen i Eidså som faren eide. Dette var et sted Joar hadde kommet alle somre og med storfamilie boende i nærmiljøet.

Flyttinga gjorde godt. Joar ble med i grendelag, golfklubb, han satte i gang med å pusse opp låven i tillegg til å være familiefar og gå i fjellet. De to døtrene er voksne, en av dem bor i nærheten. Ekteparet Takset har også to barnebarn. I dag er Joar også fosterfar for en gutt.

Sju års tapt skolegang

Maryan hadde til å begynne med ikke lyst til å flytte.

Hun begynte i 9. klasse på Eidså. Det ble en krevende tid. De oppdaget at Maryan kunne verken kunne lese eller skrive.

Første skoleåret gikk med til lekser, lære å lese og skrive og ta igjen 7–8 års tapt skolegang.

– Det står stor respekt av innsatsen. På toppen av alt viste det seg at Maryan hadde kraftig dysleksi som ingen visste om, forteller Joar.

For Maryan ble det godt å komme til ungdomsskolen på Eidså. Her hadde lærerne bedre tid. Dessuten visste de alt om henne før hun begynte på den nye skolen.

– Det var kanskje det beste som skjedde henne at hun fikk lærere som forsto henne, sier Joar.

I løpet av niende klasse fikk hun dreis på skolearbeidet. Etter hvert som hun ble tryggere kunne hun legge bort fasaden hun hadde gjemt seg bak.

– Det tok oss tre år å gjøre Maryan trygg, forteller Joar.

Skolemessig gikk det bare oppover. Hun gikk første året på videregående i Syvde. En fantastisk fin skole og rektor, ifølge fosterfar. Det ble et veldig godt år.

– Maryan satt 4–5 timer med skolearbeidet hver eneste dag. Hun har litt av en vilje. Det er litt av det fascinerende med Maryan, at hun har et brennende ønske om å bli noe annet. Hvis barna tenker at de har lyst til å bli noe i livet har de vunnet, sier Joar. – Alternativet er at de sitter apatiske i en stol. Da er det fryktelig vanskelig å endre på ting.

Sjukt lyst til å bli lærer

Andre og tredje året på videregående gikk hun i Volda. Første året ble ikke fullt så greit. Noen humper på vegen har det blitt.

– Jeg klarte ikke å slippe alt før jeg var trygg. Jeg hadde ikke fjortisperiode før i første eller andre året på videregående, forteller Maryan.

I dag er hun student ved idrettslinja på Høgskulen i Volda og har egentlig sjukt lyst til å bli lærer. Generelt elsker hun å jobbe med mennesker. Men på høgskolen måtte hun ha norskfag.

Maryan kunne tenke seg å være lærer i matte, gym, religion og naturfag. Norskkravet ødela alt.

– Det er veldig trist når jeg vet hvor flink hun er med barn, sier Joar.

Varme og rause fosterforeldre

– Kjennetegnet på gode fosterforeldre er at de er varme, rause og omsorgsfulle personer som inkluderer fosterbarnet i familien sin, sier Line Øien, leder av fosterhjemstjenesten i Bufetat region Midt-Norge

I Norge er det 11.500 barn og unge som har fått hjelp fordi noen har valgt å bli deres fosterhjem.

17 barn trenger fosterhjem

I Møre og Romsdal er det 542 barn og unge som bor i fosterhjem. Her er det 17 barn i alderen 12–18 år som i dag trenger et fosterhjem.

– Alle de små barna som trenger fosterhjem plasseres raskt, men det er vanskelig å finne fosterhjem til de store barna, forteller Tove Nygård, rekrutteringsansvarlig i Bufetat, Ålesund.

– Vår jobb er å finne det rette hjemmet. For disse barna utgjør det forskjellen i livet, sier hun.