1814: Kieltraktaten mellom Sverige og Danmark oppløser den 434 år gamle foreningen mellom Danmark og Norge, og fastslår at Norge blir et selvstendig rike i personalunion (felles konge) med Sverige. Norge godtar ikke traktaten, og vedtar sin egen grunnlov med prins Christian Frederik som konge. I juli 1814 rykker svenske styrker inn i Norge, og Norge innser at en er vergeløs. I august ble det underskrevet våpenstillstandsavtale og 20. oktober vedtar Stortinget med 72 mot 5 stemmer en unionsavtale med Sverige.1815: Riksakten mellom Norge og Sverige ble inngått. Dette er en avtale mellom kongen og de to likestilte kongerikene. Den norske Grunnloven ble tilpasset personalunionen, men bortsett fra felles konge som fram til 1856 ble representert i Norge av en egen stattholder, så styrte Norge seg selv relativt fritt. Stortingets vedtak om at bare norske borgere kunne bli embetsmenn i Norge, hindret at norsk administrasjon ble overtatt av svenske embetsmenn. Gjennom hele unionsperioden var den økonomiske veksten i Norge vesentlig sterkere enn i Sverige. Kongene prøvde hele tiden å svekke den norske grunnloven, og ba om grunnlovsrevisjon uten å bli hørt av Stortinget.1835: I Riksakten var det nedfelt at utenrikssaker skulle behandles i ministerielle statsråd, og der satt det fram til 1835 bare svenske representanter. Norge krevde likebehandling også der, og fikk kongen med på at når utenrikssaker hadde med Norge å gjøre så skulle en norsk statsråd møte under behandlingen.1884: Riksrettssak mot regjeringen Selmer. Statsrådene får møte i Stortinget. Parlamentarismen innføres. I Sverige kom den først i 1917.1885: Riksdagen i Sverige gav den svenske regjeringen betydelig større innflytelse på utenrikstjenesten, en tjeneste som kongen hadde hatt mer makt over tidligere. Dette førte til norske protester. I avtalen om felles utenrikstjeneste sto det at den felles utenriksministeren måtte være svensk. Dette ble blankt avvist av Stortinget, og avtalen ble forkastet. Det samme skjedde i 1891. Da mente Stortinget at Norge som selvstendig nasjon hadde rett til å organisere sin egen utenrikstjeneste.1892: Den norske regjeringen i Stockholm foreslår en egen lov om opprettelse av et eget norsk konsulatvesen. I internasjonal handelssammenheng hadde Norge vokst fra Sverige, særlig som følge av vår betydelige handelsflåte, og det var ikke minst denne som hadde bruk for konsuler. Mange av de svensk-norske konsulene rundt om i verden var da også norske skipsfartsrepresentanter. Kongen nektet å sanksjonere konsulatloven, og det ble regjeringskrise.1895: Svenskene sier opp mellomriksloven og starter forberedelser som i Norge ble oppfattet som forberedelser til krig. Krigsfaren var da også betydelig, og Norge måtte gi etter. 7. juni vedtok Stortinget å innlede forhandlinger med Sveige om konsulatvesenet og utenriksstyret. Nordmenn såg på dette som et stort nederlag.1898: Stortinget vedtar for tredje gang å fjerne unionsmerket, «sildesalaten», fra det norske flagget. Det rene norske flagget var dermed vedtatt ved lov som kongen ikke kunne motsette seg. Derimot hadde kongen makt over unionsmerket på orlogsflagget, splittflagget, og dette varte ved fram til 1905.1904: Den svenske statsministeren Erik Bostrøm kom på besøk til Norge og la fram Sveriges offisielle syn på forslaget om at både Norge og Sverige skulle få sitt eget konsulatvesen. Bostrøm gav blankt avslag og krevde tilstramming på alle punkter. Av samme grunn ble Bostrøms kravsliste døpt «Bostrøms lyderikspunkter». Mer enn noe annet svensk utspill samlet dette Norge som nasjon og skapte bred enighet om å sette hardt mot hardt og det ble brudd i forhandlingene.1905: Februar og mars: Stortinget nedsatte i februar en egen spesialkomite som skulle ta stilling til hva Norge nå skulle gjøre. Fra Møre og Romsdal satt Ole I. Langeland fra Sunnylven og fra Sogn og Fjordane satt Knut A. Taraldset fra Innvik i komiteen. 1. mars søker regjeringen Hagerup avskjed og regjeringen Michelsen kommer. 6. mars kunngjør spesialkomiteen at den vil foreslå å opprette en egen norsk konsulattjeneste fra 1. april 1806. Like etter kunngjør regjeringen Michelsen av dens viktigste programpost er gjennomføringen av et eget norsk konsulatvesen. 11. mars har statsminister Christian Michelsen møte med kronprinsregent Gustav på slottet i Oslo. Kronprins Gustav spurte Michelsen om han ville bryte med unionen. Michelsen svarte «nei, men får jeg valget mellom Norge og unionen må Norge komme først». På det tidspunkt trodde Michelsen kongen ville bøye av, selv om kronprinsen nektet for at det var mulig.April og mai: Kronprins Gustav skal gifte seg med den engelske prinsessen Margaret av Connought, og spørsmålet om apanasje dukket opp. For å blidgjøre kongehuset foreslo Michelsen å gi de nygifte 50.000 kroner i apanasje pr. år. Samtidig tok han på vegne av staten opp et lån på 40 millioner kroner som skulle brukes til å styrke forsvaret, men det kunne han ikke si til kongen. Under møtet i statsråd i Stockholm ble kronprinsregenten så rørt over apanasjen at han ikke stilte spørsmål ved 40 millioners lånet. Akkurat slik Michelsen hadde forutsatt. 18. mai vedtar Odelstinget enstemmig lovforslaget om norsk konsulatvesen. 23. mai gjør Lagtinget samme vedtak. 27. mai i statsråd på Stockholm slott nekter kong Oscar II å godkjenne loven. De norske statsrådene avslår å medsignere på kongens sanksjonsnektelse, som dermed blir ugyldig. Statsrådene leverer regjeringen Michelsens avskjedssøknad.7. juni: Regjeringen Michelsen går av og konstaterer at kongen ikke vil være i stand til å danne noen ny regjering. Kongen underrettes om dette og en time etterpå trer Stortinget sammen og fatter sitt berømte vedtak hvor det blir slått fast at unionen er oppløst og at kongen er avsatt. Kongens telegrafiske protest mot vedtaket ble besluttet vedlagt protokollen.13. august: En folkeavstemning bekrefter at Norge sier ja til å oppløse unionen. 368.208 mannlige velgere sier ja. Bare 184 stemte nei. I tillegg skrev 300.000 kvinner under på et opprop som støttet oppløsningen av unionen.31. august - 23. september: Forhandlinger i Karlstad om betingelsene for oppløsning av unionen. Enighet oppnådd og avtalen vedtatt i Stortinget 9. oktober og i Riksdagen 13. oktober.12. og 13. november: Folkeavstemning om statsform. Ja eller nei til å be prins Carl av Danmark påta seg å bli konge av Norge. 78,9 prosent svarte ja, 21,1 prosent svarte nei.25. november: Kong Haakon 7., dronning Maud og kronprins Olav kom til landet, og to dager etterpå avla kongen ed i Stortinget.
