En seig påstand i norsk historie har vært at Norge under Sverige var et av Europas fattigste land, og at det først var i det 20. århundret at veksten og moderniseringen av Norge begynte. Nyere historisk forskning har vist at det er feil. Den svenske professor Herman Lindqvist skriver da også i sitt store verk om svensk historie at Norge under indistrialismens gjennombrudd i Europa opplevde en økonomisk oppblomstring langt tidligere enn Sverige. Det kom av Norges nære kontakt med England, landet der den industrielle revolusjon startet. Den norske handelsflåten var såleses allerede i 1870 årene verdens tredje største, og Arendal var verdens største sjøfartsby målt i tonnasje pr. innbygger. Også jernbaneutbyggingen kom raskere i gang i Norge enn i Sverige. Det samme gjorde industrialiseringen. Forskere har beregnet BNP pr innbygger til å være 20 prosent høyere i Norge enn i Sverige i 1870.Politisk lå også Norge betydelig foran Sverige. I 1814 hadde Norge fått Europas til da mest moderne grunnlov. Demokratiseringen gikk mye raskere i Norge enn i Sverige. Allmenn verneplikt ble innført i 1873. De norske partiene kom før de svenske. Allmenn stemmerett ble innført for menn her i landet i 1890. I Sverige skjedde det først i 1907. Den kulturelle blomstringen i Norge var også vesentlig mer omfattende enn den svenske. Noen av verdens fremste forfattere, komponister og malere kunne Norge presentere på den tiden. Unionen med Sverige var så visst ingen undertrykkende mekanisme i så måte. Det var vekst og gryende velstand her i landet i siste halvdel av unionstiden. Ved unionens begynnelse var innbyggertallet i Norge 900.000 personer, hvorav 90.000 bodde i byene. I 1905 var innbyggertallet 2,3 millioner personer, hvorav 850.000 i byene. I mellomtiden hadde også rundt 700.000 nordmenn reist til Amerika.