MAKABERT FUNN
Det var første påskedag. En dag preget av stillhet og fred. I fjellet fantes det riktignok de som måtte ut og utfordre naturen også denne litt tunge gråværsdagen, men i byen fantes ikke et snøfnugg og folk spaserte rolig langs Borgundveien og nikket til bekjente.
Inntrykket er at alle har fri. Merkelig nok er det mange som tror det, til tross for at de ser samfunnsmaskineriet male ufortrødent videre. Busser, tog og fly går som vanlig. Det er program i kopekassen. I avisredaksjonene lyser det hele natten.
Så også i Atlanterhavsparken. Riktignok var den stengt for publikum hele påsken, men det betydde ikke at den var forlatt uten tilsyn. Bak glassene er en verden uten påske eller årstider i det hele tatt. Fisken må mates, det tekniske anlegget må overvåkes. Temperatur, sirkulasjon, saltgehalt, forurensing og andre variabler må holdes innen snevre grenser. Sjefen, direktør Einar sen, var ikke en som så noe poeng i å jage etter den siste snøen opp i øde og frosne norske fjell. Han foretrakk fiskene sine og var hjemme og stelte dem selv hele påsken. Men denne dødsstille dagen der ute på Tueneset skulle bli annerledes. Det fjetrende synet som møtte ham i den store havtanken fikk ham til å stivne. Stillheten ble brutt av at hørselen plutselig forster ket selv den svakeste lyd. Fjerne pumper og nesten uhørbare bobler ble til en dur og et brus som fikk ham til å holde seg for ørene. Holdt han på å besvime?
Innenfor glasset fløt en naken kvinne. Hun lot til å være vektløs i vannet. En halv meter over bunnen, og omgitt av nysgjerrige fisker som så ut som om de snuste på henne. Det lange, lyse håret hennes var løst og sto som en sky i vannet rundt henne.
Einarsen tok seg plutselig sammen. Han løp ut og rundt til innhegningen og låste seg inn. Med en lang håv fikk han tak i hodet hennes og fikk henne til å flyte langsomt opp så han fikk tak i henne og fikk ansiktet over vann. Det var straks klart for ham at det ikke var noe håp. Hun var iskald. Hun måtte ha vært død lenge. Ansiktet hadde et fredelig og avslappet uttrykk. Hun kunne være omkring førti.
Politiet! Han var lettet over at han kom på det så fort. Glad for at han ikke satte i gang med noe som kunne ødelegge spor. Her var så allikevel ikke noe å gjøre. Han lot henne ligge i vannet og skyndte seg ned på kontoret for å ringe. 112. Politivakten.
De kom etter bare noen minutter. En mann og en kvinne i en uniformert politibil. Einarsen ble nesten omgående frustrert. De to var fra ordensavdelingen, og de kastet bare et blikk på den nakne kvinnekroppen før de satte i gang å forhøre ham. De noterte personalia og spurte om hans bevegelser som om han skulle være mistenkt for noe. Så snakket de på radio med vaktsentralen. Han hørte dem si at dette nok var en sak for kriminalavdelingen. Ingen etterforskere var inne. De fikk beskjed om å sperre av området med sperrebånd.
Det ble en lang formiddag. For Einarsen føltes den evig. Det blir gjerne slik etter en så sjokkartet opplevelse. Man får inntrykk av at det er et desperat hastverk med å komme videre. Etterhvert falt han imidlertid til ro og skjønte at det ikke var noe som hastet. Ut på dagen kom det litt etter litt mer orden i det som skjedde. Kåre Hanken, sjefen for kriminalavsnittet, kom til stede. Sammen med sine teknikere begynte han en systematisk ås tedsgranskning. Det ble fort klart at noen hadde klippet hull i nettinggjerdet som omga havtanken utendørs. Hullet var etterpå sydd sammen igjen med galvanisert streng. Derfra og ned til sjøen var det mest fjell, men det var likevel ett og annet fotspor der hvor det var torv eller gress. Noen hadde gått der og satt tydelige spor med støvler med grovt mønster.
En av teknikerne kom med et gipsavtrykk han hadde laget.
– Nye støvler, mente han.
– Helt skarpt mønster. Og han har båret noe tungt. Det var dype spor.
Hanken nikket betenkt.
– Vi må altså tro at hun er båret opp fra sjøen. Han har tatt seg tid til å klippe hull i nettingen og reparere det igjen etter seg. En kald fisk.
– Men hvorfor? spurte teknikeren.
– Han kunne bare ha dumpet henne i sjøen. Hvorfor alt dette med å dumpe henne her i denne tanken?
Hanken ristet på hodet.
– Ja, den som visste det...
– For å sjokkere... Få førstesidene? gjettet teknike ren.
Hanken svarte ikke, han bare sukket.
– Vi må finne ut hvem hun er, sa han.
Inne var en lege og en kriminaltekniker i sving med en foreløpig undersøkelse av den omkomne. Hun lå på en båre, og Einarsen kretset nervøst i bakgrunnen. Han ønsket at de måtte bli fort ferdige og få liket transportert til et mer passende sted.
Hanken kom til.
– Noen funn? spurte han kort.
Legen reiste seg hoderystende.
– Ingenting. Hun har ikke noe på seg, hverken smykker, ur eller noe. Tennene er middels bra. Det virker som om hun har hatt en eldre tannlege. Litt store og klumpete fyllinger.
– Dødsårsak? spurte Hanken.
Igjen ristet legen på hodet.
– Hun må obduseres. Det er ingen ytre tegn på vold. Alt jeg kan si er at hun ikke hadde sjø i lungene.
En annen politimann kom til. Han hadde et plastnett fullt av små, gjennomsiktige plastposer. Hanken kikket såvidt i det. Sneiper, flaskekorker, en rusten nøkkel.
– Ingen klær, forklarte politimannen. Vi har gått over hele området, det finnes ikke en fille. Hun ble brakt hit naken.
– OK. Hanken bestemte seg.
– Vi sender henne til Gades Institutt i Bergen. Først vil jeg imidlertid ha et portrett. Hun ser avslappet og normal ut, så et bilde vil hjelpe til med identifiseringen. Og du ... Han så på en kvinnelig konstabel, ... setter i gang straks du er tilbake på kontoret og skaffer en oversikt over savnede personer. Det er vel den veien vi kan komme på sporet av hvem hun er.
Hanken ruslet tilbake og kikket inn i den store tanken. Fiskene svømte rolig omkring. Ingenting tydet på at det var noe uvanlig. Einarsen kom og ble stående ved siden av ham.
– Alle fiskene har navn, forklarte han.
– Vi kjenner dem, og de kjenner oss. De må ha blitt skremt da det kom fremmede.
– Jeg har hørt at dere bruker dykkere til å mate dem? spurte Hanken.
Einarsen nikket.
– Mest som en publikumsgimmick, men med noen fisker kan det være nødvendig å tilvenne dem miljøet ved å gi dem mat direkte i munnen.
– Behøver dere å gjøre det idag? spurte Hanken.
– Du skjønner, jeg vil helst at de første dykkerne her nå skal være våre politifolk. Jeg vil ikke ha sandbunnen forstyrret. Kanskje kan det være mistet noe der.
– Vel, det er greit, sa Einarsen med et skuldertrekk.
– Vi kan gi dem mat fra overflaten noen dager.
Neste dag hadde etterforkningsstaben et koordineringsmøte. Hanken var misfornøyd. Det lå i luften at de måtte be om Kripos-bistand. Utilstrekkelighet, inkompetanse ... Det var alltid en ubehagelig bismak av denslags ved å be om slik hjelp. Ingen savnede passet til beskrivelsen av liket de hadde funnet. Området ved Atlanterhavsparken var finkjemmet og alle funn nøye gransket og registrert. Det var ikke funnet noe annet enn slikt som vanlige folk kunne ha slengt fra seg. Det eneste var den rustne nøkkelen, og den var gammel. Den hadde neppe noe med saken å gjøre. Støvelsporene var det eneste konkrete.
– Var det spor etter at noen hadde vært inntil der med båt?" spurte Hanken.
En av åstedsgranskerne ristet på hodet.
– Vi undersøkte hver millimeter. Ingen riper eller spor i fjellet. Og det var mye sandbunn og grus like inntil svaberget. En kjøl ville satt merker. Hvis det var en båt, må det ha vært en oppblåsbar gummibåt. Men å frakte et nakent lik åpenlyst i en sånn ville vært galskap.
Hanken slo frustrert ut med hånden.
– Alt vi har er det støvelsporet. Er alle støvler tilhørende personalet ved Atlanter havsparken sjekket ut?
– Ja. De hadde dem samlet i personalgarderoben. Ingen av dem passet.
- Vel, da blir det neste at dere tar med avstøpningen rundt til alle byens skoforretninger. Finn ut hvilken type eller fabrikat det er snakk om. Størrelsen. Og selvfølgelig, hvis personalet husker noen som har kjøpt slike i det siste, så vil vi ha navnet.
En mann fra vaktrommet sto plutselig i døren. Han hadde et papir.
– Faks til deg, sa han og rakte det til Hanken.
Hanken myste mot papiret. Det var en foreløpig rapport fra Gades Institutt. Ikke drukning, legen hadde hatt rett i det. Dødsårsak før toksikologisk undersøkelse: Hjertestans.
Hanken kremtet irritert og ristet på hodet.
– Alle som er døde har hjertestans, protesterte han selv om der ikke var noen å protestere til.
– Det forklarer ingen ting.
Neste dag var de like langt. Ingen nye savnet-meldinger. Det ble mer og mer klart at uten identiteten kunne de ikke komme videre. Hanken myste mot portrettet politifotografen hadde laget av den døde kvinnen like før hun ble fløyet til Bergen. Det var ikke noe frastøtende bilde. For å være sikker, tok han det med ut i resepsjonen og viste det til damene der.
– Hva slår dere ved dette bildet? spurte han.
De studerte det i tur og orden.
– Fraværende blikk, var det en som foreslo.
– Slapp kjeve, sa en annen.
– Hun ser ut som om hun har tannverk.
– Så ingen av dere finner bildet makabert? spurte Hanken.
De forsto ikke hva han mente. Neste dag sto bildet i avisen. Det var en etterlysning, men det var behendig underslått at bildet var tatt etter at den etterlyste var død. Likfunnet ble riktignok et stort oppslag fra første dag, og nå var det spørsmål om å finne noen som kunne hjelpe til å identifisere liket. Heldigvis hadde man et bilde. Hankens innvalgnummer ble oppgitt.
Det førte ikke til noen telefonstorm. Faktisk ringte ingen.
Derimot dukket det opp en forsiktig og diskret herre som ba om å få snakke med politimesteren personlig. Det var Finn Ruud, en forretningsadvokat som hadde gjort seg mest bemerket ved sine stadige feider med ligningskontoret om begreper som skattesnyteri kontra såkalt kreativ bokføring.
Karoliussen var forundret. Hva ville mannen?
Den lille advokaten satt foran politimesterens skrivebord og krympet seg. Karoliussen forholdt seg rolig avventende.
– Advokater har som kjent taushetsplikt, begynte mannen forsiktig.
– Det er strenge etiske rammer...
– Takk, jeg vet det, bet Karoliussen ham av.
– Jeg er selv jurist.
– Javisst, javisst, sa Ruud nervøst.
– Men visse unntak må det likevel finnes. Det er derfor jeg kommer til Dem.
Han tok frem et avisutklipp. Det var portrettet Hanken hadde fått avisen til å trykke.
– Som for eksempel hvis jeg vet hvem denne damen er, vil det da være et brudd med juridisk etikk å nevne hennes navn for politiet?
Karoliussen smilte.
– Det vil det ikke være, og hva mere er, det vil være Deres plikt å bistå politiet med alt De vet.
– Ikke alt, sa Ruud straks og ristet svakt på hodet.
– Hun var tross alt klient. Det forholdet kan jeg ikke gå inn på. Men jeg kan si at hun heter Katerina Orlikova og er fra Murmansk.
Han reiste seg.
– Vent litt nå, protesterte Karoliussen raskt.
– Hun er død. Det stiller taushetsplikten i et annet lys. Hva gjaldt klientfor holdet? Hva ville hun? Hvor lenge har hun vært her?
Ruud gikk mot døren.
– Klientforholdet kan jeg ikke gå inn på, selv om hun er død. Hun var ikke alene klient i denne saken.
Han lukket seg fort ut.
Karoliussen rynket pannen. En advokat kan ikke representere mer enn en part i en sak, så det betydde at den gjenværende klienten måtte være på samme side i saken som Katerina Orlikova. Med andre ord, hvis dette var et mord, kunne den andre klienten også være i fare.
Karoliussen forsto også at Ruud hadde kommet og identifisert kvinnen bare for å redde sitt eget skinn. Han ville ha ryggen fri den dagen det ble oppdaget at den døde var hans klient. Og videre: Ruud visste at hun var død uten at det hadde stått i avisen. Hadde han lagt to og to sammen, eller hadde han andre kilder?
