Mens regnet plasker ned er de på plass på Moa. Med seg har de ei felle. Oppdraget denne gangen er å gjøre et nytt forsøk på å fange en gammel kjenning.

En villkatt som har hatt tilhold på Moa har i fire-fem måneder blitt observert med en skade på et bein, som ser ut til å bli stadig verre. I lang tid har de prøvd å få tak i den skye karen, men det er vanskelig. Etter å ha satt opp fella, er det bare for Wenche og Mona å vente.

Flere ganger i timen sjekker de for å se om katten har latt seg friste av burgeren fra McDonalds, noe han ofte livnærer seg på ved hjelp av rester fra søppelkassene. Utover kvelden har de flere til å bistå med tilsyn, det er mange som engasjerer seg i arbeidet de gjør for dyrene. To dager senere lykkes de, og katten blir tatt med til veterinær.

Bur: Wenche har bygd et permanent beredskapsbur i stua si.

Travle sommerdager

Det er i disse dager de står på som mest. I sommermånedene blir de møtt av folk som akutt er blitt allergisk mot kattene de tok til seg i fjor høst. Gjennom Kellys håp har de ingen form for mandat, de er rett og slett bare ei gruppe ildsjeler. Og det kan være krevende å være en dyreelsker, spesielt nå.

– Ofte er det slik at vi blir presset. Vi er på ingen måte ansvarlig for disse dyrene, men vi opplever ofte at vi ikke har noe valg. Tar ikke vi imot dyrene, blir de avliva, forteller de. Mange skal plutselig flytte til et nytt sted hvor det ikke er tillatt med dyr, og dette skjer som regel med få dagers varsel. Det er rart synes Mona og Wenche. Et like stort problem er katter som blir plassert ut i ferien, med en sekk med mat på trappa.

– Etter noen dager har andre dyr vært med på å spise opp denne maten, og når det ikke er mat lenger vil til slutt katten begynne å vandre, forteller de og legger til at det later til at flere ikke forstår at kjæledyr ikke kan ta vare på seg selv mens eierne er på ferie. Og slik blir altså kjæledyr til villkatter, som altfor ofte ikke er sterilisert heller. Så formerer de seg i store mengder.

Det som kanskje treffer dem litt ekstra er dyrene som blir plassert ut langt fra hjemmet. Dumpet. Noen ganger er det tydeligere enn andre, som da de fant en balje med kattunger langs en veg.

Andre ganger er de ikke sikre på om det er villkatter, eller om de er blitt plassert ut av noen som ikke vil ha dem. Gjennom mange år har nettverket blitt stort, og de har som oftest en mistanke om hva som har skjedd. Noen ganger går det dårlig, som da en av de dumpende kattungene ble overkjørt.

I aksjon: Det finnes ingen grenser for hva Wenche og Mona gjør for dyr i nød. Blant de mer vanlige oppdragene er søk etter hunder eller å fange katter ved hjelp av feller, som her på Moa. De forteller at mange tror det de gjør ikke er bra for dyrene, og ofte er det folk som lukker fellene de setter ut.

Kellys håp

Det hele begynte for 14 år siden. Wenches nye hund Kelly, hadde vært hos henne i tre dager, da hun forsvant. Wenche og niesen Mona lette sammen med øvrig familie på skift. Observasjoner av Kelly viste at hun sprang fram og tilbake mellom Brusdalen, Valle og Magerholm – et stort område som nærmeste familie måtte dekke. Som hjelpemiddel hadde de hjemmesnekra feller, deriblant ei dukkestue med en fallem.

Etter 22 intense dager med leting gikk Kelly i en av disse. Men en hund som er så lenge på frifot går over i overlevelsesmodus – Kelly var ikke lenger en tam hund. Hysterisk og redd ble hun dopet ned. Vel hjemme ble Wenche liggende på gulvet ved Kellys side i et døgn.

Det var starten på et spesielt forhold mellom hund og eier, og Kelly levde godt ved Wenches side fram til hun døde i 2011. Da hadde hun rukket å plante en idé hos Mona, som var 19 år da leteaksjonen pågikk.

– Hvis dette går bra skal vi starte ei hjelpegruppe som kan bidra i søk etter hunder, sa hun den gang. Og med det var tanken om «Kellys håp» født.

– Ingen skal føle på den fortvilelsen vi følte, sier Mona hjemme hos Wenche i 2018.

Minnes: Wenche har et eget minnested for Kelly.

Fra idé til virkelighet

Men lenge ble det med tanken. Først for ni år siden ble ideen satt ut i liv. Da fikk Wenche og Mona høre at politiet leita etter en hund på Blindheim, og hev seg på telefonen for å tilby bistand.

– Men de kjente jo verken til oss eller hunden, så de sa nei, sier de og smiler litt når de forteller at de likevel samla ei gruppe på ni stykker og starta å spore opp hunden på egen hånd.

– Beskrivelsen som ble gitt av hunden var at den var stor, skummel og ulvelignende, forteller Wenche. Hele tiden mens de snakker følger en hund nøye med på Wenches bevegelser.

– Og her er hun, den store skumle ulven. Hun endte hos meg, smiler Wenche mens hun klapper sin firbeinte venn.

– Det ga oss et spark bak, det at politiet sa nei, sier damene.

– Men det må sies, i dag har vi et helt fantastisk samarbeid med politiet. Nå er det som regel de som ringer oss, sier de.

Reddet: Disse tre ble funnet på Emblem i forrige uke. De første dagene var de ni uker gamle kattungene redde, men etter en stund hos Wenche er de vant med menneskelig kontakt.

Mange på laget

For det er mye som har skjedd på ni år. Det som starta til hjelp for hundeeiere, har nå blitt til noe som er der for dyrene – uansett hva slags skapning eller situasjon det måtte gjelde.

I skrivende stund teller den offisielle facebook-sida 6.204 medlemmer. De har en egen side for katter, med 5.021 medlemmer. I dag løses mange saker på facebook før Mona og Wenche rekker å komme på banen. Eiere etterlyses og bilder legges ut, det løser seg som regel kjapt. De har en lukket gruppe for de mest aktive medlemmene, som deltar på redningsaksjoner og søk. Som støttespiller har de også brannvesen som stiller med stigebil når det trengs, Dyrebeskyttelsen, veterinærer og ikke minst beredskapshjem. Mange vil hjelpe.

Kontrakt

Men en del av dyrene havner også hos Mona eller Wenche fram til de er klar for et permanent hjem. Det er ikke sjeldent. Det er faktisk så ofte at Wenche har bygd et permanent beredskapsbur i stua si.

I disse dager er det tre kattunger på ni uker som opptar plassen. Kattemora bærer preg av lite menneskelig kontakt, og har søkt tilflukt på badet. De mistenker at hun en gang har hatt et hjem, men blitt dumpa. Når tiden er inne, skal de plasseres ut. Dette er en prosess de bruker litt tid på. De er pliktig til å etterlyse eiere først. Også vil de vite hva en potensiell ny eier kan tilby. Hver eneste katt Kellys håp omplasser, kommer også med en steriliseringskontrakt. For det er mer enn nok katter fra før av.

Tid og penger

Det er klart et slikt engasjement koster. Både i tid, penger og psyke. For noen år siden ble Wenche langtidssykmeldt. Kellys håp sine sider ble fylt med grusomme bilder av dyr.

– Det tok på, innrømmer Wenche, men legger til at de gjennom mange år har blitt herda.

– Likevel er det jo klart vi ikke kunne investert så mye i dette uten at vi virkelig brydde oss, sier hun og legger til at det hele er en miks av solskinnshistorier, og litt elendighet. Hun og Mona regner med at cirka halvannen time hver dag går med på å bare besvare meldinger. I tillegg kommer alt det andre arbeidet. De er tilgjengelig 24 timer i døgnet, og rykker gjerne ut midt på natten, dette til tross for at Wenche ved siden av jobber fulltid, og Mona er i permisjon med en liten en. Mange medlemmer bidrar til det økonomiske, og de har avtaler med dyreklinikker som donerer fôr. Gjennom årene har de mottatt mye utstyr som gjør jobben lettere, som feller, lykter og chip-leser. Likevel går mye penger av egen lomme til Kellys håp.

– De fleste har en hobby de bruker penger på. Dette er min, sier Wenche.

Arven fra Kelly

På en skjenk hjemme hos Wenche ligger en stor stein. Rundt står lysestaker, og over henger et bilde av Kelly. Hver gang en sak ikke har et heldig utfall tenner Wenche lys ved minnesteinen. Heldigvis er det ikke så ofte. Hun er på gråten når hun viser fram steinen med teksten:

– Takk for arven du ga oss.