Nei til EU illustrer det med å plassere EU flagget midt i en norsk foss. Det er litt på nivå med monstermastene i Geiranger. Ikke spesielt opplysende når en kommer til realiteten i saka, men særdeles effektfullt. I Stortinget torsdag ble tilslutning til Acer presset gjennom som følge av at ledelsen i Arbeiderpartiet tok støyten og sikret regjeringen flertall.
For Senterpartiet er Acer helt på høyde med kommunesammenslåinger. Det er grunn til å merke seg hvordan partiet angriper sine gamle allierte i Ap. Det er ikke tilfeldig at Sp lar flasketuten peke den vegen. Den dype splittelsen i Ap vet Sp-toppene å utnytte.
Debatten har også vist at det fortsatt er liv i den gamle nei-siden fra EU-kampen i 1994. De har i månedsvis systematisk arbeidet med å samle støtte for å løfte kampen mot Acer høyt opp på den politiske dagsorden. Det har skjedd gjennom en mobilisering nedenfra. Spydspissen har vært Ap-ordførere i kommuner med kraftkrevende industri, sammen med lokale fagforeningsledere som har løftet saka oppover i LO-systemet. En oppskrift Nei til EU brukte med stort hell under forrige EU-kamp.
Dette har tilsynelatende gått under radaren for ledelsen i Arbeiderpartiet. Partileder Jonas Gahr Støre virket ikke å være klar over hvilket grasrotopprør han sto overfor i sitt eget parti. Fylkeslaget i Møre og Romsdal har frontet nasjonalt nei-siden i partiet. De tapte den kampen til slutt, men sårene er åpenbart på ingen måte lega i partiet.
Vi mener det var en riktig beslutning for Norge å fortsette det omfattende energisamarbeidet vi allerede har med andre europeiske land. Ap-leder Jonas Gahr Støre kan ha betalt en høy pris for å stå på den linja. En ny opprivende EU-strid var ikke det et fra før svekket Ap trengte. Støre bør i hvert fall ta lærdom fra nei-siden om hvordan en går fram og forankrer vanskelige saker nedover i partiorganisasjonen.