Fyrkjelen ved Aspøy skole var ikke direkte samarbeidsvillig 12. november 1985.
Alle elevene fikk fri. I hånda hadde de en forklarende lapp der det framgikk at fjorten graders varme var i minste laget til å drive undervisning i. Enda det var varmegrader.
«Mange betenkte og bekymrede lærere. Å miste en undervisningsdag på denne måten – nei, det er ikke bra. Og elevene er da slett ikke glad for det! Hvordan kunne vi finne på å tro noe slikt», leser vi i det rikt illustrerte oppslaget dagen etter.
Fyren i kjelleren var visst driftsikker nok den. Men det hadde skjedd saker og ting på teknologifronten siden tjuetallet.
Helt konkret var problemet at selv den minste strømstans var nok til å stenge ned varmen. Fyrkjelen slo seg ikke på igjen, om så den mistet krafta i bare noen fattige små sekunder.
Foregående kveld kom det et slikt lite blaff, stort nok til å stenge ned fyringa. Ingen oppdaga miseren, og dermed var det godt og kaldt da klokka klang.
Og elevene så fort de sprang, som vi ser av dette artige tiårbildet. Skoleinspektør Torbjørn Fossum var minst like snar i snuen:
– Joda, denne oppgaven er prioritert. Den ble det nå i dette øyeblikk da du fortalte meg det, svarte han landsdelens ledende inneklima-avis.
– Det er klart vi må finne en løsning på dette!