Målet da Christian Michelsen tok over som statsminister var å gjennomføre Stortingets vedtak om å etablere et eget norsk konsulatvesen. Målet var ikke en løsrivelse fra personalunionen med Sverige. Det sa Michelsen til kronprins Gustav da de møttes på Oslo slott i forbindelse med regjeringsskiftet. Michelsen gjorde det helt klart at eget konsulatvesen var viktigere enn unionen. Michelsens faste holdning fikk kronprinsen til å forstå at unionens dager snart kunne være talte, for han visste at Oscar II ikke ville godta et eget norsk konsulatvesen, men verken kongen eller kronprinsen ønsket noen konfrontasjon mellom broderfolkene.Christian Michelsen hadde lenge sett at striden om unionen med Sverige virket splittende på norsk politikk. Kløften mellom Venstre og Høyre i unionspolitikken var altfor uoverstigelig, mente Michelsen som så den store faren ikke i svenskene, men i den omseggripende sosialismen. Han ville samle de borgerlige partiene mot sosialismen, og da måtte han bli kvitt unionsstriden. Det å bilegge striden var altså hans primære mål, og når løsrivelse var enesten måten å få det til på, så valgte han den.Christian Michelsen var utdanna jurist, men skapte seg en formue på skipsfart som han bygget opp til dels med midler fra sin rike svigerfar, grosserer Wallendal i Bergen. Michelsen innrømmet selv at han var lat av natur, men snartenkt og kunne reagere hurtig om nødvendig. Han brydde seg lite om detaljer og ønsket å vite bare det viktigste. Han sa: «Hadde jeg visst så mye som Jørgen Løvland (utenriksminister i Michelsens regjering), ville jeg aldri ha fått noe utrettet».Den kanskje mest beslutningssterke statsminister Norge noen gang har hatt, var sterkt plaget av nervene, og kunne bli borte i lange perioder. Da hadde han reist hjem til Bergen for å pleie nevrosene sine, og til det fikk han hjelp av sin aller nærmeste medarbeider, legen Klaus Hansen. Han sto Michelsen nærmere enn til og med hans kone. Christian Michelsen var ille plaget av klaustrofobi, redsel for lukkede rom. Jernbanekupeer, dampbåt-lugarer og små hotellrom var for ham et mareritt. Derfor hatet han også å reise. Tidvis var Michelsen også plaget av tungsinn, og det ble ikke bedre av at han var en utpreget hypokonder. Bjørnstjerne Bjørnson hevdet at Michelsen ikke var spesielt sykelig av seg: «Han bare faller ned når han ikke har noe å gjøre. Da får han ondt i maven og er dødssyk».Ulike situasjoner krever ulike ledertyper. Hverdagen trenger den hverdagslige politiker som har sans for de små gevinster og de små kompromisser og en vegstump her og der. Kriser krever store ledere med det store blikk, handlingsmennesker orientert mot det vesentlige og med evne til å satse. Nettopp en slik leder var Michelsen. Han dukket opp på det tidspunkt det var mest bruk for ham. Hans tid var noen måneder i 1905. Han holdt det gående som statsminister et par år til, men da reiste han hjem til Bergen for godt, 50 år gammel, og kom resten av livet bare tidvis til syne i det politiske landskapet. Frederik Stang, sønnesønn til Norges første statsminister, skrev om Michelsen at han ikke var skikket til å regjere en menneskealder: «Han var en Aladdin, hvis forunderlige lampe flyttet Norge ut av unionen på en eneste natt. Hans taler ble aldri lesestoff, hans historie tok intet langt løp, men han skapte eventyret, og det vil leve. Christian Michelsen døde 29. juni 1925.