Flere av de norske Statoil-ansatte som havnet midt i terrorangrepet i In Aménas i Algerie for to måneder siden forteller om dramatiske timer før de berget livet.
En tredje, Thure Ingebrigtsen (57), måtte gjemme seg sammen med kolleger i nesten to døgn på et knøttlite kontor.
De norske ansatte har tidligere ikke fortalt om opplevelsene sine, men torsdag møtte de mediene.
– Vi har ikke følt at det var riktig tidligere. Men nå håper vi at dette også skal hjelpe oss videre, sier de tre under møtet i Bergen.
Ønsket å vente
– Vi har ikke ønsket å fortelle historien før nå. Vi har sett at Statoil er blitt kritisert for at vi ikke har fått uttale oss, men det er ikke riktig. Statoil har sagt at alle kan si det de vil. Men tiden har ikke vært moden, sier Kolbjørn Kirkebø, prosjektleder i Statoil og bosatt i Bergen. I tiden som har gått har han deltatt i sju begravelser av kolleger.
– Det blir lettere å leve med dette nå når vi har fortalt historiene våre. Vi håper vi slipper å gjøre det så mange flere ganger, sier Bjarne Våge. Han er vedlikeholdsleder og bor i Sandnes.
Ingebrigtsen er prosessingeniør og bor i Bergen.
Alle de tre fortsetter å jobbe for anlegget In Aménas, men de gjør det fra et kontor i London. På spørsmål om de kan tenke seg å reise tilbake, svarer de at det er for tidlig. De vil fortsette å jobbe utenlands, og gir uttrykk for at det ikke er noen umulig tanke å dra tilbake til Algerie.
Sorg og glede
De tre forteller om et svært godt miljø blant den internasjonale staben i In Aménas.
– Det var alltid en veldig god stemning. Vi hadde det gøy på jobben, sier Kolbjørn Kirkebø. Derfor tar de det også så tungt at så mange kolleger mistet livet. De er selvsagt glade for at de overlevde, men legger ikke skjul på at gleden også er blandet med sorg.
– Det er tungt å tenke på dem som ikke kom seg unna, sier Våge.
Alle tre følte seg trygge på arbeidsstedet, ikke minst fordi anlegget lå i en ørken og det var tusenvis av soldater og vakter rundt dem.
– Et angrep som det vi opplevde så jeg aldri for meg, sier Kirkebø. Han forteller at inntrykket var at terroristene ikke hadde særlig god kjennskap til anlegget og folk som jobbet der. De visste ikke hvem som var sjefer og hadde ventet å finne enda flere utlendinger der.
– Det gjør meg litt trygg på at de ikke hadde fått ut særlig mye informasjon fra dem som arbeider der, sier Kirkebø.
Dramatiske opplevelser
Kirkebø satt på en buss som skulle bringe ham og andre ansatte til byen In Aménas tidlig onsdag morgen da terroristene angrep.
De var kommet et par hundre meter fra anlegget da de hørte skyting. Etter noen sekunder begynte kulene å komme inn gjennom vinduene i bussen. De tolv passasjerene la seg ned på gulvet. Kirkebø ble truffet av splinter fra en kule i beinet.
– De første minuttene trodde jeg vi skulle bli drept, men etter en halv time begynte jeg å håpe at vi skulle klare oss. Alle som var i bussen var helt rolige, det var ingen panikk, forteller Kirkebø.
Etter å ha ligget på gulvet i kryssild mellom soldater og terrorister en lang stund, kom det en soldat inn i bussen. Han hjalp dem ut av et vindu, da det var farlig å gå ut døren. Etter noen timer var de i sikkerhet og fikk legehjelp.
Kirkebø: – Ventet på at de skulle komme inn og skyte oss
Fanget på kontoret
Thure Ingebrigtsen fra Bergen barrikaderte seg sammen med flere kolleger på et lite kontor da de forsto at anlegget var under angrep og det var tatt gisler.
– Da vi hørte at terroristene krevde fanger løslatt, går det opp for oss at dette er alvor. Vi visste at algeriske myndigheter aldri ville gå med på å løslate fanger, sier Ingebrigtsen.
Sammen med flere kolleger oppholdt han seg på kontoret og i bygningen hele onsdag og torsdag. Torsdag kveld ble de utsatt for angrep fra to terrorister som sprengte alle dørene i korridoren, men ga opp før de hadde fått opp døren der Ingebrigtsen og de andre lå.
– Hadde de kommet inn på kontoret, hadde det vært vårt siste sekund, sier Ingebrigtsen. Han og sju andre flykter ut i ørkenen natt til fredag. Der finner de fram til en bilvei og blir plukket opp av en landcruiser.
Bestemt på rømme
– Jeg tenke: Jeg skal ikke være gissel. Jeg skal rømme, forteller Bjarne Våge. Han er vedlikeholdsleder på anlegget og bor i Sandnes.
Sammen med de tre norske kollegene Hans M. Bjone, Tore Bech og Thomas Snekkevik tok han seg en kaffe ved 5-6-tiden på morgenen på kontoret da fire terrorister stormet inn.
– De truet oss med geværer og sa vi skulle være gisler. Vi måtte legge oss ned og ble straffet med kraftige spark hvis vi snakket eller rørte oss, forteller Våge.
Deretter ble de ført ut og lagt på en lastebil etter at det var satt plaststrips på hendene deres.
Stripsen på den ene hånden til Våge var satt feil på, og han fikk løs hånden.
Det gjorde at han kunne bykse vekk fra terroristene. De løp etter ham og ropte at de ville skyte, men gjorde det ikke. Våge kom seg over gjerdet og ut i ørkenen der han oppholdt seg til det kom soldater og tok ham med til et trygt sted.
De tre andre norske han hadde drukket kaffe med ble drept av terroristene.
