Kultur-Norge ligger delvis røyklagt når vi skriver sommeren 2008. Ikke før er Ingvar Ambjørnsens kultroman "Den siste revejakta" relansert i jubileumsutgave, før den inntar kinolerretet med premiere under Haugesund-festivalen 17. august. – Ingen hadde skrevet fra det miljøet tidligere, sier forfatteren 25 år etter gjennombruddet. – Det var gjort forsøk fra utenforstående – som attpåtil greide å lure forlagene til å tro at de hadde kjennskap til det. Det kom ut bøker på "hasjsprøyte"-stadiet. Vi som var i miljøet, lo mye av det, fortsetter Ambjørnsen. – Det – og muligheten til å fortelle en spennende historie – var direkte årsak til at jeg skrev "Revejakta".
På kjøret
Og selv om han ikke vil vedgå det selv: Dermed skrev Ambjørnsen seg i en skjønnlitterær tradisjon som er like myteomspunnet som den er misforstått. Fra Goethe og Schiller, via Balzac og Proust, til Oscar Wilde og Aldous Huxley går det en linje – iallfall hvis vi skal tro referanseverk av typen Marcus Boons "The Road of Excess: a History of Writers on Drugs" (2003). Særlig når vi beveger oss over Atlanteren rundt midten av det forrige århundre, blir det folksomt i kapitlene. Mer eller mindre legendariske størrelser som Jack Kerouac, William Burroughs, Allen Ginsberg, Ken Kesey, Hubert Selby Jr. og Hunter S. Thompson har skylda og æren for det. Vår egen Jòn Sveinbjørn Jònsson, som har oversatt flere av de nevnte herrer, presiserer at "doplitteratur" er så mangt. – Det er en salig blanding av det forfatterne beskriver omkring seg, og det de går løs på selv, sier han. – Burroughs var narkoman helt til han døde. Ginsberg eksperimenterte bevisst med dop i en periode – men kroppen hans ble ødelagt av det. Og mens Burroughs skrev mye om resultatene av bruken, gjorde ikke Ginsberg det.
Slagkraftig
Det var hippiegenerasjonen som fullbyrdet narkoflørten. Skjønt, Burroughs og de såkalte beatforfatterne er i en særstilling i selskapet – ikke minst popularitetsmessig. Salgstallene Jònsson har oppnådd med sin "Beat – en antologi", er ett bevis. – Det som gjorde beatfolkene viktige, var at de representerte et opprør mot generalene, mot Marshall-hjelpen, mot ensrettingen. Men også vår tid er veldig ensrettet. Derfor griper ungdommen fatt i dem, tror Jònsson. Han er snar om å ta kompisene sine i forsvar. – Beat handler ikke om dopet. Det handler først og fremst om nysgjerrighet på livet. Kerouacs "On the Road" handler om å oppdage Amerika igjen – det sjelelige og åndelige. Dop betydde en åpning; det gjør det ikke lenger.
Vennskap
Samtiden-redaktør Cathrine Sandnes er like skeptisk til rusromantikken som gjerne følger med kultpennene. – Det meste av doplitteraturen har vært veldig romantiserende. Da jeg leste "Å være ung er for jævlig" som tenåring, var det nesten så jeg fikk lyst til å dra til Berlin og prøve heroin selv, illustrerer hun. – Men grunnen til at "Den siste revejakta" fungerer så godt, så bredt – og treffer atskillig flere enn det finnes hasjrøykere – er jo at den har en gjenkjennelig kvalitet som går utover dopaspektet. I så måte trekker Sandnes en parallell til den skotske 90-tallsklassikeren "Trainspotting". – Dypest sett er dette historier om vennskap. Selv om de tar utgangspunkt i en motkultur som ikke finner seg til rette i "borgerligheten", skiller ikke figurene seg mye fra andre mennesker. Vennskap er vennskap, uavhengig om man er "streit" eller ikke.
Laid-back
Ambjørnsen er ikke redd for å bli redusert til "dopforfatter" igjen i kraft av "Revejakta". – At jeg blir knyttet til det, får jeg finne meg i når jeg har skrevet både den og "Hvite niggere". Men jeg skriver ikke den type bøker i dag. Jeg har et forfatterskap som har mange rom. Og de rommene har jeg åpnet selv. Han er heller ikke bekymret for regissør Ulrik Imtiaz Rolfsens "take" på gjennombruddsromanen. – En bokforfatter slipper billig, mener Ambjørnsen. – Hvis det går bra, får du være med på festen. Hvis det går dårlig, kommer alle og klapper deg på skuldra og sier: "Nå har disse idiotene ødelagt storyen din."
