SPILLVERKET.NO: Sean Devlin er kanskje den kuleste spillhelten vi har fått servert på ei god stund, en vaskeekte ire med forkjærlighet for pupper og whiskey, og et sterkt hat for nazister. Actionspillet The Saboteur føles på veldig mange måter som et sårt tiltrengt friskt pust i en svært oppbrukt sjanger. Det er stort sett veldig morsomt å være sabotør, enten du følger oppdragene eller lager helvete på egenhånd. Spillet følger den etter hvert svært velkjente "sandkasse-formelen" hvor du selv må oppsøke oppdragsgiverne rundt omkring – spillet går helt i ditt eget tempo. Oppdragene er stort relativt morsomme, men ofte er det like morsomt å kjøre egen agenda mot nazistene. Les også: PS3 kåret til årets plattform
Navigere en elefant
Dessverre har spillet er rekke svakheter. Sean kan klatre opp hus, noe han dessverre gjør med elegansen til en elefant. Å navigere en elefant opp tredve meter vertikalt er, som logikk muligens vil tilsi, relativt vanskelig. Og resultatet er stort sett det samme hver gang: frustrasjon. For å kunne snike seg fram må Sean naturligvis forbli usett, det er dessverre stort sett umulig. Spillet benytter seg nemlig av et dekningssystem som baserer seg på at spillet vet når du vil ta dekning, resultatet er at Sean stort sett gjemmer seg når han absolutt ikke skal det, og spretter fram som et troll i eske når han absolutt burde forblitt der han var. Les også: Uncharted 2 vinner stor spill-pris
Herlig stemning...
Og det er dessverre ikke nok med det. Kjøring er eksempelvis en stor del av spillet, hvorfor forstår jeg ikke. Samtlige av spillets biler føles ut som elbiler drevet av et trippel A-batteri; de akselerer grusomt tregt (greit nok, det er biler fra 1940, men likevel), svinger som om dekkene var laget av isopor og bremser som om bremseskivene besto av ... ost. Da er det kanskje likegreit at skademodellering er totalt fraværende – jeg opplevde gjentatte ganger å frontkollidere med en stridsvogn, resultatet var heller udramatisk: En bøyd kufanger. Les også: Max Payne 3 utsatt
...men drukner i feil
Jeg kunne egentlig gått videre over flere sider om spillets mange feil og mangler, men kort fortalt koker det dessverre ned til at spillet føles uferdig. Og det er fryktelig, fryktelig synd. På sitt beste oser spillet av så mye atomsfære og herlig stemning at man spontant feller gledestårer. Det var nemlig litt av en opplevelse å dundre bortover Paris gater i en gammel sportsbil mens "Feeling Good" spraket over høytalerne, kun avbrutt av kruttsmell fra den forfølgende motorsykkelen. Saboteur er et spill du trygt kan ønske deg i julegave, men derimot bør unngå å bruke dine egne penger på. Spillet har absolutt sine glitrende øyeblikk, dessverre drukner de fort i havet av spillets mange problemer. Les hele anmeldelsen av The Saboteur på Spillverket.no