Om du ikke roer ned tempoet, så kommer du til å få en knekk for livet, sa mora til henne før hun døde.

– Det er viktig for menneskene å hvile fra arbeidet sitt. Hvis ikke, så ødelegger du deg selv. Hvilen er hellig. Om Gud selv trengte hvile, på den sjuende dagen – hva gjør vel ikke vi? sier hun selv.

Husmora på Waldehuset

Mette Fausa snakker varmt, mye og overbevisende, nesten som et sprakende bål, om det hun tror på. Ikke bare det som står i Bibelen. For det er så mye hun brenner for.

Fra ytterst på lenestolen fyller den tilsynelatende spreke 63-åringen rommet i Mirakelhuset i det ene øyeblikket – før hun synker ned i hvilestolen i det andre. Slik at den livlige stemmen, de ivrige øynene og de pratsomme hendene får seg en pust i bakken.

I dag er det kun en journalist og en fotograf som hører henne – i det berømte huset som ikke brant da resten av Ålesund sto i flammer.

På kjøkkenet er det tomt for kaffe. Et glass vann får være godt nok. Huset er kaldt, men vedovnen jobber så godt den kan.

Ingen turister er der for å høre Mette fortelle historia om Anders Nord og engelen som viste seg natta før bybrannen. Og ingen av byens egne folk er innom for å nyte den berømte skilpaddekaka hennes – eller den gode atmosfæren Mette og hjelperne hennes har fylt huset med de siste tre årene.

For Waldehuset er stengt. Siden 1. oktober og fram til juni neste år. Jo da, det blir julemesse der i år også – og lokalene er tilgjengelig for utleie. Men den daglige lederen, husmora i Waldehuset, er sjukmeldt. Det er uvisst når – eller om – hun kommer tilbake dit som før.

Det sprakende bålet i Mette Fausa er for tiden mer som ulmende glør.

Den store smellen

Den gang Mette Fausa brente seg skikkelig ut, var hun 46 år gammel. Hun jobbet som hjelpepleier på sjukehuset og som nattevakt på Sanitetshjemmet. I tillegg til hus og hjem, storfamilien, de gamle foreldrene og alt mulig annet å ta vare på – framfor seg selv. Det hadde vært noen svimle år, der det å leve litt mer for seg selv kun ble med tanken. Det manglet ikke på advarsler fra kroppen og hodet, familien og andre rundt henne.

Smellen kom under ei vakt på sjukehuset, inne på et skyllerom. En sykepleierkollega var bekymret, og fikk en av turnuslegene til å se på henne. Legen ba Mette løfte armene i været. Da gikk hun rett i gulvet. Og det ble slått full alarm. Hun ble sjekket for MS og epilepsi, men prøvene var fine og legene fant ingen ting.

– Jeg var helt utslitt og ødelagt. Og det var kun min egen skyld, ingen andres, forteller hun.

– Jeg visste ikke at det gikk an å være så sjuk uten å være sjuk. Det å plutselig ikke kunne gjøre noe, fordi jeg rett og slett ikke klarte det, var et voldsomt nederlag.

Hun ville tilbake i hundre prosent jobb, men det gikk jo ikke. Istedenfor ble hun halvt ufør, noe mange ikke vet – og hun skiftet yrke.

Mette tok seg jobb i interiørbutikk på Moa og arbeidet der i åtte år. Før kroppen igjen overtok styringa – da smell nummer to banket på.

Etter det tredje og litt mindre smellet snakker hun lett om fantastiske arbeidsmiljø på sjukehuset, Sanitetshjemmet, interiørbutikken og andre steder der hun svidde av energi. Men blir hun spurt om hvor mye hun sover for tiden, så krymper setningene til en stille parentes.

Psykologen Gud

– Psykolog trenger jeg i alle fall ikke. For det er ikke psykisk. Jeg har heller ikke tro på psykologer. Vi må ha litt selverkjennelse. Og folk kan bli forstått i hjel, også.

Dessuten kan hun alltids søke støtte hos den beste psykologen som finnes, ifølge henne selv. Gud hjelper henne opp igjen.

Mette vokste opp i et kristent hjem, men foreldrene tvang aldri troen på de fire barna sine.

I ungdommen likte yngstejenta både fart og fest. Hun kunne være litt rampete, og tenkte at folk som var blitt frelst var «tjukke i haudet».

– Aldri i livet om jeg skulle ødelegge livet mitt med slikt tull. Greit nok å være kristen, men å bli frelst var noe man ikke trengte før du skulle dø, liksom.

Den 19. november 1975 skjedde det med henne selv. To dager etter 22-årsdagen sin, på stua i den knøttlille loftsleiligheta på Klipra, der hun bodde med mann og barn.

Mette ble sint og fortvilet. Hun ville mye heller ta på seg den nye kjolen sin, dra på Peppermøllen og danse med Arild. Men det var ingen veg utenom.

– Å bli frelst var som å bli født på ny, en helt uvirkelig opplevelse. Peppermøllen betydde ikke noe som helst lenger. Selv om vi dro dit likevel, da, flirer hun.

Å danse liker hun fortsatt veldig godt. Og å bade – gjerne i sjøen ved Volsdalsberga, der hun vokste opp. Badeplassen Jentavika og lerkeskogen nedenfor Sjømannsvegen var hennes barndoms paradis. Der vet hun godt hvor kråkebollene er, og hvor de første blåbæra kommer.

Med en særdeles godt utviklet fantasi kunne vesle Mette like gjerne finne på eventyr for seg selv som sammen med de andre barna.

Likevel var det hele tiden noe som holdt henne tilbake. For eksempel det å måtte gå med musefletter, og ikke kunne ha hestehale. Eller læreren på barneskolen som sa at hun ikke trengte hjelp, fordi hun ikke skulle på realskolen, men bli sydame.

Realskolen ble det like fullt. Med «Meget godt» i håndarbeid. På barneskolen i Volsdalen lærte hun også hva forskjellsbehandling betyr.

– Lærerne hadde sine gullunger. Og jeg var absolutt ikke en av dem, forteller hun.

Først i sjuende klasse, da ei ny lærerinne utenbys fra overtok den store jenteklassen, følte hun seg sett som likeverdig av en lærer. Hun husker godt øyeblikket da den nye lærerinna spurte Mette om hun ville gå på butikken i storefri og kjøpe røyk til henne. Slikt var det ellers bare «gullungene» som fikk gjøre. Nå var det endelig en lærer som viste henne tillit. Mette tok ikke skade av forskjellsbehandlinga. Men hun brukte lærdommen til alltid å huske på å inkludere. Noe ikke minst barna i nabolaget Skaremyra i Eikenosvågen fikk nyte godt av. Hos familien Fausa gikk ungene i gata inn og ut, der fikk de god mat og det ble ikke satt igjen et hjerte.

Hjemmet var samlingssted for store og små. «Med rom for alle og blikk for den enkelte», slik dagens Volsdalen skole har som motto.

Da ei av nabojentene en gang fikk spørsmålet om hva hun hadde gjort dersom hun ble foreldreløs, repliserte hun kjapt; «Da hadde jeg bare gått bort til ho Mette».

Også etter at hennes egne barn ble voksne, så fortsatte hun å samle flokken hjemme i Klipevegen i Hatleholen, dit familien etter hvert flytta i nytt hus. Hver eneste søndag i ti år duket Mette til middag for barna sine. I dag bor Mette og Arild i leilighet på Åse, mens yngstesønnen har overtatt huset.

Kreativiteten måtte vente

Det var først etter hun engasjerte seg i Pinsekirka Filadelfia at Mette Fausa for alvor begynte å leve ut den boblende kreative kraften i seg. Og det kunstneriske talentet hun tydeligvis har. Så ble hun da også ansatt som kreativ leder i kirka.

Blant mye annet står hun bak forestillinga «Julenatt», som i år settes opp i Pinsekirka på niende året. Med et stort antall aktører både på og bak scenen. Mette har skrevet stykket, vært regissør og primus motor for kostymer, pynting og annet. Familieforestillinga leter fram den gode julestemninga og minner på hva jula egentlig handler om.

«Julenatt» er også en gave til barna i Ålesund, med gratisforestillinger til over 1.500 elever fra byens skoler. Også Påskespillet i Pinsekirka, som er blitt tradisjon for mange av byens barnehager, er det Mette som står bak.

Nå nærmer julenatta seg på nytt.

– I år blir jeg med som observatør, sier Mette – mens fingrene danner anførselstegn rundt det siste ordet. Heldigvis er det andre folk i kirka som vet hvordan ting kan gjøres.

Mette kan bli litt for ivrig. Faktisk kan den blide dama virke både litt egoistisk og sint – på folk som ikke kjenner henne. Men det er aldri vondt ment. Hun er god og omsorgsfull tvers gjennom. Det er bare utålmodigheten og ivrigheten som kan ta litt overhånd, når hun er stressa og vil ha ting igjennom.

Slik det også er med bilkjøringa hennes, eller de ofte uforståelige SMS-ene hun sender. Hun er litt vimsete, men et krydder i livet til så mange. De som er glad i henne vil at hun skal fortsette å være akkurat som hun er.

Av og til må hun trekke seg litt tilbake – når energien har rent ut på hennes utallige prosjekter.

Men selv i hvilestilling går det unna. Hittil i år er det blitt fem mariusgensere og tre-fire jakker til barnebarna. Men strikkinga er terapi, forsikrer hun.

Framtida tenker hun ikke så mye på. Først må bålet i henne få flamme opp igjen. Da er det sannelig godt at ektemannen er hel ved.

– Jeg er fantastisk heldig som har Arild. Han gjør alt hjemme. Alt. Og jeg gjør ingenting.

Hun kunne ha tenkt seg å begynne å male. Og deler en liten drøm om et stort verksted, der hun kan gå i kjeledress, male og rote. Dama har aldri vært redd for å gå ned i møkka. Men hun skal fortsatt være jålete.

Det gjelder bare å finne balansen.