I alle fall på teater. Sjelden får livsvalg konsekvenser som der.
Ja, det er nesten så vi kipper oss litt, vi voksne som i det daglige avhender vår sjel – bit for bit på billigsalg.
H.C. Andersens havfrue derimot: Det er dama si, det. Kaster seg hodestups ut i umulig forelskelse. Men prinsen kan faktisk bli hennes. Mot et lite tillegg, så å si.
Hun må riktig nok gjennomgå tildels drastiske inngrep som å få tunga skåret ut. Til gjengjeld får hun lange, lekre bein å gå på. Danseføtter til ballet.
Prinsen, den kronidioten, skjønner likevel ikke at det er drømmekjæresten som står foran ham.
Det er sjølsagt nå skiten skjer for alvor. Returen til havfruetilværelsen blir bare mulig dersom heltinna tar ham av dage.
Eiegod som hun er, kaster hun gjerningsvåpenet på havet og går selv døden i møte.
Ei tøff dame
Hun prøvde jo? Fulgte drømmen? Det mangla ikke på mot? Ei tøff tøtte, dette. Det må vi si.
Hvordan i alle dager skal et plott som dette serveres de håpefulle – rett før leggetid?
Svaret? Løs billett på Arbeidern og nyt denne vesle genistreken av ei forestilling.
Sofia Knudsen Estifanos og Dagfinn Tutturen «tuller» seg i gang. Diskuterer hvordan de skal fylle rollene. Bryter av undervegs, småkjekler, «kødder» og blir enige igjen.
Slike grep er tatt før. Med god grunn: Alle blir revet med.
Mesterlig
For de håpefulle som vokser opp foran TV hjelper det trolig på at Sofia er NRK Super-kjendis. Heldigvis super skuespiller også. Barna hikster av fryd når hun deiser ned på rommet sitt i grønmygla furting. Nesten så vi tror de kjenner seg igjen.
Like glimrende Dagfinn Tutturen er både kjekkas og krokete bestemor. Passe tøysete lurer han seg til suss og smask.
Men han er visst ikke tøffere enn at han virkelig må overtales til å bli med på den ekleste delen av fortellinga. Den med døden og fordervelsen.
Her melder regi-kløkten seg: Takka være disse nølende rundene hans utafor scena, rekker de små i salen å forberede seg.
Forestillinga blir nær sagt forhandla fram foran øynene deres.
Vi vil tro det blir lettere å akseptere de harde vilkåra på denne måten. Klarer vi å løse alt dette som er så vanskelig?
Forhåpentlig er tilnærminga kjent fra skolehverdagen til målgruppa: Nå samarbeider vi, dere!
Nydelig, småmorsom og gripende
Mike Kenny har dramatisert eventyret, men regissør Linn Meyer Kongshavn har nok tuslet sine private ekstrarunder med manuset. Sluttresultatet er uansett mesterlig.
Scenograf og kostymeansvarlig Marianne Stranger har dynga på med plast. Det er både umåtelig vakkert og tankevekkende på samme tid.
Miljøtemaet problematiseres på høyst håndgripelig vis allerede i foajeen før forestillinga.
Thomas Kongshavns musikk og Jonas P. A. Fuglseths strålende lys og lyd er en veritabel gavepakke for totalbildet.
Hensynsfullt nok blir publikum varsla på forhånd om at det forekommer et og anna lynglimtet og litt trolsk skodde på vår veg gjennom historien.
Barneteatret Vårts lille havfrue er altså nydelig, småmorsom og gripende på én gang.
Men vi ville muligens nøle med å la dette bli første teateropplevelse for de aller minste.
Til det fordrer tematikk og virkemidler en viss modenhet.
Denne varierer som kjent nokså friskt. Så det er vel best å følge salig Paal Bang Hansens oppfordring:
Døm selv.
