Helsebad 2, Pirbadet i Trondheim

17:28 Lørdag 11. mars - 2023

Overvåkningskameraet i hjørnet oppe på veggen fanger opp en veltrent mann ikledd sorte badebukser og sandaler.

Han setter seg ned på en stol i enden av det knapt 17 meter lange bassenget.

Det er Njål Ragnarson-Kalsnes (25).

17:30

Han senker seg ned i det 34 grader varme vannet, blant barn, voksne og eldre.

17:50

En gruppe unge voksne fanges opp på det samme overvåkningskameraet.

«Blod», roper én av dem.

Et hjerte for andre

Njål var opptatt av hjernen - funderte på hva tankene gjør med mennesket. På ungdomsskolen fikk han boka «Hjernen er stjernen» i julegave. Han leste den frem og tilbake.

Ved siden av bachelorstudiet i psykologi, jobbet han deltid ved Ringve bofellesskap på Lade i Trondheim.

Kjæresten beskriver ham som en skikkelig kosebamse.

På vei hjem fra butikken, kunne han plutselig sette fra seg varene og gi henne en god klem.

I kollektivet hvor han bodde, hang det ei liste der guttene noterte hvor mange pull ups de klarte å ta.

Mens resten tok 5–10, kunne Njål prøve en sjelden gang og ta 15.

Sitter og ser på tv

17:52 Like etter at ungdommene finner Njål i Helsebad 2, går signalet for utrykning i lokalene til AMK-sentralen ved St. Olavs hospital.

Knapt halvannen time senere ringer telefonen hjemme hos Njåls foreldre i Volda, Ragnar Kalsnes og Bente Rabben. De har spist sticky chicken og sitter og ser på tv.

På samme tid ligger Njåls kjæreste, Natalia Liavåg (25), og halvsover på sofaen i kollektivet på Øya i Trondheim. Hun våkner av at svigermor ringer, men bestemmer seg for å ta et glass vann, for så å ringe tilbake.

– Be til Gud

Men Natalia rekker ikke ringe tilbake før det tikker inn ei melding fra svigermor Bente.

Natalia hyler. Hun er hjemme alene, for vennene hennes er i bursdag.

Hun røsker med seg telefonen, så løper hun mot St. Olav.

På sykehuset blir hun sittende i gangen og se på ansatte som løper frem og tilbake. «Er han død?», tenker hun. Etter hvert får hun snakke med en sykepleier.

Sykepleieren har tatovert ei kråke på armen. Njål elsker de intelligente fuglene, og Natalia tenker at det er et tegn på at det må gå bra.

– Jeg ble helt desperat og følte at jeg holdt på å bli gal, sier Natalia.

– Jeg sendte til og med melding til mamma og pappa om at de måtte be til Gud. Jeg tror ikke på Gud.

Romantikk i luften

Natalia går profesjonsstudiet i psykologi ved NTNU. Det var sånn hun møtte Njål, som studerte ved samme institutt. Begge sunnmøringer.

Ofte ble de sittende på motsatt side av hverandre i den store trekkbussen opp mot Dragvoll. Som en dag i 2020, da han leste bok mens hun satt på mobilen.

Plutselig dukket det opp ei melding på Natalias telefon.

– Først svarte jeg «Nei», sier Natalia, mens hun ler.

De tekstet litt videre, og forsto at de hadde mange felles interesser. Som maling og tegning, isbading og annen fysisk aktivitet.

Senere gikk de en lang tur i byen. Frem og tilbake, hit og dit. Og da de skulle gå hver til sitt, sa han «vent litt, jeg må gi deg noe».

Njål dro opp en konvolutt og ba henne åpne etter at han hadde gått. I brevet sto det «Vino pinto (paint and sip, red. anm.) Jeg inviterer deg til å male».

– Njål var så søt. Han gjorde mye artig. En gang skulle vi se film, men fordi han bodde i et kollektiv med mye folk, ble vi enige om å være hos meg. Jeg tenkte at vi kunne sitte i stua, men da jeg åpnet døra, sto han der med en svær flatskjerm i hendene.

De ble etter hvert kjærester og da Natalia senere dro på utveksling til Australia for et halvt år, tenkte de «hvis vi kommer gjennom dette, overvinner vi alt».

Tekstet i løpet av arbeidsdagen

Fredagskvelden før det fatale, ble en av de fineste.

– Han sa at jeg var hans hovedprioritet og at han gledet seg til vi skulle flytte sammen. Han ville kjøpe leilighet på Øya, i første etasje. For det var perfekt for en katt.

Njål hadde vært uadskillelig fra katten Bono, som han fikk som 9-åring. Da Bono for noen år siden måtte avlives, skrev han i dagboka at det var det verste han hadde opplevd.

De sovnet sammen i Natalias kollektiv på Øya, før de begge morgenen etter dro på tidligvakt. Natalia til Øya, Njål til Ringve bofellesskap på Lade.

– Njål sto opp en del tidligere enn meg. Så da jeg våknet, var han borte. Men jeg fikk ei fin melding da jeg kom på jobb. Han skrev at det var så fint i går, og at han gledet seg til tiden fremover.

De tekstet litt i løpet av arbeidsdagen. Planen var å dra til Pirbadet søndag, men Njål ville gjerne ta en tur også denne lørdagen.

Natalia tok ekstra fag semesteret før, for å kunne jobbe og reise denne våren. Hun var derfor sliten etter alle vaktene på jobb.

– Jeg skrev at jeg ikke visste om jeg orket, men at vi kunne dra neste dag. «Det går helt fint. Du må slappe av, så drar vi til Pirbadet igjen i morgen», skrev Njål tilbake.

– Sterk, solbrun og varm

Mens Natalia sitter i korridoren på sykehuset, tenker hun at Njål må ha dratt for å bade i Trondheimsfjorden i stedet.

Først timer senere oppfatter hun at ulykka har skjedd i Pirbadet.

– Da ble jeg så sint. Jeg kunne ikke forstå hva som hadde skjedd. Han hadde ligget under vann i åtte minutter, og ingen hadde fanget ham opp på kameraet.

Njål ligger i respirator og Natalia får ikke se ham før de er ferdige med å legge inn en maskin som skal avlaste lungene.

Hun blir liggende i fanget til ei venninne og vente i sykehuskorridoren. Det blir langt på natt før hun får komme inn til kjæresten.

– Han så så sterk ut. Solbrun og varm. Men han hadde jo slanger og tuber overalt. Det var så mange, og de peip hele tiden.

Til enhver tid sitter det to personer inne hos ham. De noterer og bytter slanger.

Setter seg i bilen og kjører mot Trondheim

Ikke lenge etter at Njåls far har avsluttet telefonsamtalen med kirurgen ved akuttmottaket på St. Olav, hiver Ragnar og Bente seg i bilen og tar fatt på de 46 milene mot Trondheim.

– Livet forandret seg voldsomt etter den telefonsamtalen. Vi oppfattet ikke hvor ille det var med det samme, men skjønte at det var dramatisk, sier Ragnar.

– Vi hadde et håp, men visste at oddsen ikke var så god. Han hadde ligget under vann i åtte minutter, og det gikk litt tid før de fikk hjertet i gang. At det hadde skjedd i et varmtvannsbasseng, gjorde det ikke bedre, sier Bente.

Det er utfordrende kjøreforhold. Kraftige snøbyger kommer inn fra vest og treffer Nordmøre og Trøndelag.

Det blir verre jo lenger nord de kommer, så de bestemmer seg for å overnatte i Kristiansund, for så å kjøre videre neste morgen.

– Morgenen etter ble det enda verre. Hadde det ikke vært for brøytestikkene, hadde det ikke gått, sier Bente, og fortsetter:

– Hvis vi hadde tenkt klart, hadde vi tatt fly. Men man tenker ikke klart i slike situasjoner – bare instinktivt.

Han kan bli frisk, han kan dø

Etter 20 minutter på øyet, våkner Natalia til nyheten om at snøfokk har skapt store problemer på veiene i Midt-Norge. Flere fylkesveier er stengt.

Halvsøsteren til Njål, Bente, har tatt fly fra Ålesund. Hun er den første fra familien som ankommer sykehuset. Natalia sitter da i krisemøte med presten.

– Jeg husker presten sa:

– Han var veldig fin å prate med. Prester kan mye om livet, døden og de store spørsmålene, sier Natalia.

Utover formiddagen kommer også Natalias foreldre, Njåls foreldre og hans øvrige søsken, Linda og Bård.

De får beskjed om at Njål har alvorlig hjerneødem. Det kan gå tilbake, men det ser dårlig ut.

– Han lå der så flott og så sterk. Ikke ei skramme. At dette ikke skulle gå bra, var så uvirkelig, sier moren.

Tidligere den lørdagen var han på jobb ved Ringve bofellesskap. Njål hadde litt kontakt med ei eldre dame som bodde i nabohuset til bofellesskapet. Hun virket så slapp og dårlig, så han satte seg ned for å lage et armbånd til henne - i håp om at det ville hjelpe litt.

Selv om klokka ble 16 og arbeidsdagen var over, ble han sittende og pusle med de blå steinene, slik at hun kunne få armbåndet før han gikk.

I 17-tiden sendte han et bilde av smykket på armen hennes, til Natalia og moren Bente.

Så dro han til Pirbadet.

Rampete med glimt i øyet

Njål kom til verden høsten 1997. Han vokste opp i Volda sammen med sin fire år eldre bror Bård, mor Bente og far Ragnar. I Ålesund hadde han to eldre halvsøstre, Bente og Linda.

Hver dag gikk den lyshårede gutten i følge med faren Ragnar til barnehagen. Oppover gata fra barndomshjemmet og videre inn porten. Før Ragnar tuslet bort på sykehuset, hvor han jobbet som urolog.

– Vi ble godt kjent på de turene. Njål var en fargerik fyr. Han så mange fine ting i omgivelsene, som vi andre ikke legger vekt på. Kommenterte og studerte, sier Ragnar.

Det hendte at han rømte fra barnehagen. Ned til sentrum eller opp til «storegrana», som var et forbudt område.

– Njål var en sjarmerende unge. Rampete, men med glimt i øyet. Og veldig kosete. Det fortsatte inn i voksenlivet. Han påsto at en klem måtte vare ei viss tid for å ha virkning, sier Bente.

Var litt som katten

I noen år var «storegrana» ei yttergrense for Njåls verden, men senere skulle han passere både Atlanterhavet og Det indiske hav.

Høsten 2018 reiste han alene til Costa Rica og videre til Nicaragua.

Han ble kjent med lokale og jobbet for kost og losji. Til foreldrenes store engstelse var han ikke så opptatt av å gi livstegn fra seg.

– Noen sammenliknet ham med katten. Han ble borte, og det ble umulig å få kontakt. Men jeg visste råd, for jeg var disponent på kontoen hans og kunne se når det hadde gått penger ut, sier Bente og ler.

Men så var han der igjen, veldig kosete og påkoblet, da han helt overraskende sto bak moren på kjøkkenet en desembermorgen i 2018.

Det er gått over et halvt år siden hendelsen i Pirbadet. Bente og Ragnar gjenforteller fra spisestua i Njåls barndomshjem i Volda på Sunnmøre.

Det store vinduet på enden av rommet rammer inn utsikten av de karakteristiske fjellformasjonene. Fjorden strekker seg forbi i nedkant. På starten av 2000-tallet kunne foreldrene følge sønnens akrobatiske krumspring på trampolinen gjennom denne ruta.

I vindusposten er det plassert et bilde av fire år gamle Njål som sitter i et vikingskip. Stolt kom han hjem med fotografiet etter at de hadde vært på tur i barnehagen.

«Så teit bilde», sa storebror Bård. Og i alle år har han gått rundt med dårlig samvittighet over det han sa. Senere skal det vise seg at samvittighetskvalen har vært ubegrunnet.

Som lillebror så Njål opp til Bård. Og etter hvert som de ble eldre, delte de både venner, gikk på de samme festene og gjorde de samme tingene.

Oppdaget den livløse kroppen på bassengbunnen

Instruktøren og toppidrettsforskeren Pål Hatling Haugnes (36) var ansvarlig for en gruppe unge voksne som skulle trene i Pirbadet lørdag 11. mars.

Han er et av vitnene som ble avhørt av politiet.

– Jeg satt igjen med et dårlig inntrykk av hvordan dette ble håndtert. Pirbadet har verken investert i nok folk, kameraovervåking eller sensorteknologi som kan fange opp situasjoner som dette, sier han.

Haugnes tar oss med tilbake til det som skjedde i Pirbadet:

Mens Njål ligger livløs på bunnen av bassenget, gir Haugnes en briefing i garderoben. Så krysser han bassengområdet med ungdommene, før de går inn glassdøren som skiller helsebadet fra resten av badeanlegget.

De beveger seg nedover langs bassengkanten, idet en av ungdommene roper «blod».

Haugnes ser at det ligger en mann på bunnen og at det kommer blod ut fra nesen hans. To av guttene stuper ut i bassenget og dykker ned, mens Haugnes blir stående på kanten.

Så snart de får den livløse kroppen opp på land, starter Haugnes og de to guttene hjerte- og lungeredning.

Et titalls eldre, voksne og barn blir oppmerksomme på det som foregår oppe på bassengkanten.

Haugnes ber to ungdommer finne en badevakt som kan ringe 113. Selv tømmer han og resten av gruppa lokalet for folk.

De to guttene fortsetter hjerte- og lungeredningen.

Haugnes ser gjennom glassveggene i lokalet at ungdommene sliter med å finne en badevakt. Han tenker at de nok ikke vet hvor vaktbua er, og spurter ut. Men før han rekker frem, får en av ungdommene banket på glasset i vaktbua.

– Vanskelig å fange opp drukningen

Der sitter to badevakter. Den ene har matpause.

I avhør har badevakten som ikke hadde pause forklart at han så at noen bedrev hjerte- og lungeredning i helsebad 2, og at han da sendte alle som var på jobb i den retning.

Han har også forklart at det kom en person løpende til vaktrommet og banket på ruta, og at han videre ringte 113.

Forut for drukningsulykka skal noen jenter ha følt seg forfulgt av noen menn. Ifølge politidokumentene opptok dette en del tid, noe som førte til at vaktleder så seg nødt til å sette flere på lunsjpause samtidig.

Av seks ansatte som var på jobb da Njål ble liggende på bunnen, var to på pauserommet, én sto i resepsjonen, én patruljerte bassengområdet, én spiste i vaktbua, mens én fulgte med på skjermene.

Badevakten i vaktrommet har videre forklart at han sjekket alle skjermene med jevne mellomrom.

Vaktleder patruljerer i bassengområdet da han over sambandet hører at noen bedriver hjertekompresjoner i helsebad 2. Vaktlederen henter hjertestarter og setter den på pasienten. Han oppfordrer de to ungdommene til å fortsette hjerte- og lungeredning.

Etter innblåsingene kommer det blod ut fra nesen til den livløse kroppen.

Vaktlederen og en badevert overtar arbeidet med hjertekompresjonene, før ambulansen kommer til stedet cirka fire minutter etter at de mottok anropet.

Helsepersonellet vil vite hvor lenge mannen har ligget under vann, men vaktlederen vet ikke. Han finner etter hvert ut at 25-åringen har ligget under vann i litt over åtte minutter.

Vaktlederen har senere forklart at det var vanskelig å fange opp drukningen fra overvåkningskameraet.

Skjermdumpene av kameraopptakene vedlagt politirapporten, viser at gjenskinn i vannoverflata gjør det svært vanskelig, om ikke umulig, å se at det ligger en person på bassengbunnen.

Har ikke vært i Pirbadet siden

Pirbadet kalte samme kveld inn til briefing med alle involverte. Bedriftshelsetjeneste og psykiatrisk sykepleier var til stede.

– Jeg fikk inntrykk av at de ville at vi skulle forlate møtet med en følelse av at alt var greit. At alle rutiner var fulgt, og at det bare var ei tragisk ulykke, sier Haugnes.

Han forteller at han har brukt varmtvannsbassenget i Pirbadet til å trene på å holde pusten mange ganger, og at han er kjent med at andre gjør det samme. Haugnes trekker frem at fridykking har blitt populært de siste årene.

Nå har han ikke vært der siden hendelsen. Han ønsker ikke å støtte et system han mener ikke holder vann.

– Det sier seg selv at systemene ikke fungerer når de må bruke lang tid inne på det vaktrommet for å finne ut hva som har skjedd - selv når de vet at det har skjedd noe. Vi er i 2023, og det finnes både sensorteknologi og kameraovervåkning som kan varsle dersom folk blir liggende på bunnen.

Haugnes understreker at han ikke kritiserer badevaktene, men han opplever ikke at Pirbadet har særlig god sikkerhetskultur.

– Det virker som at sikkerhet går på bekostning av inntjening. Med bakgrunn fra det profesjonelle miljøet i Forsvaret har jeg mye erfaring i hvordan man kan utføre risikable aktiviteter uten at personell blir skadet. De kunne i det minste ha definert noen soner: «Her er det ikke lov å holde pusten. Skal du gjøre det, må du gå dit».

Senere kan du lese hva direktør i Stiftelsen Trondheim Pirbad, Annikken Sandberg, sier. Hun mener at Pirbadet gjør tilstrekkelig for å ivareta personsikkerheten til badegjestene.

Inspirasjonskilden Wim Hof

Njål var atletisk, sterk og rask fra han var helt liten.

I ungdomsårene ble den nederlandske ekstremsportsutøveren Wim Hof, som blant annet holder verdensrekorden for lengste isbad og for å ha svømt 80 meter under isen, en inspirasjonskilde.

– Njål var ikke ekstrem i den grad at han hoppet i fallskjerm eller tok sjanser med triksing på ski. Men han kunne hoppe utfor klipper hvis han syntes det så gøy ut. Han var ikke redd, men utforskende. Vi var engstelige mange ganger. Samtidig kunne det ha vært mye verre, sier Bente.

Knapt 16 år, utenfor bymuren i Dubrovnik, tok han salto mens han stupte 15 meter ned mellom klippene og ut i Adriaterhavet. Foran skrekkslagne familiemedlemmer, men til jubel fra hundrevis av turister.

De siste minuttene

Videomaterialet fra overvåkningskameraet gir et bilde på hva som skjedde i løpet av minuttene hvor det gikk galt.

Tidsstempelet på videoen viser at Njål holdt pusten under vann i cirka ett minutt og ni sekunder første gang.

Andre gang holdt han pusten i to minutter og 18 sekunder.

Tredje gang kom han opp igjen etter fire sekunder.

Fjerde og siste gang han gikk under, viste klokka 17:42:46.

Haugnes og de andre som oppdaget ham på bunnen, kom inn i lokalet klokka 17:50:14, åtte minutter etter at han gikk under for siste gang.

Klokka 18:41 ble Njål overlevert akuttmottaket ved St. Olavs hospital.

Dødstegnet

Natalia har mest lyst til å sitte ved kjæresten hele tiden, men venner får motivert henne til å bli med ut. De studerer medisin og har nylig lært om drukning og hjerneødem på studiet. Det finnes tilfeller der folk har klart seg fint etter å ha blitt hentet opp fra vann etter 20 minutter, forteller de.

Selv om tilfellene de viser til har skjedd i kaldt vann, gir samtalene håp.

De neste dagene er Njål stabil. Han blir til og med bedre.

Natalia bestemmer seg for å løpe hjem og ta en rask dusj. Senere på kvelden får hun besøk av to venninner som kommer til sykehuset. De spiser sushi og forsøker å få tankene over på noe annet.

Etter besøket kommer det en sykepleier inn på rommet. Hun forteller at de skal stelle Njål før Natalia kan komme inn for natten.

– Jeg var så sliten etter besøket, at jeg la meg ned på sofaen for å hvile litt. Men så kom hun ikke tilbake. Jeg husker at jeg syntes det var rart, men tenkte «hun kommer sikkert snart, for de har alltid masse å gjøre».

Mens Natalia sovner på sofaen, blir Njål fraktet til Nevrosenteret for akutt CT. De har under kveldsstellet oppdaget at den ene pupillen har blitt større, noe som tyder på at hjerneødemet har utviklet seg.

Natalia våkner til at noen banker på døra. Hun drar frem telefonen og ser at hun har flere tapte anrop fra Njåls mor.

En intensivlege følger henne inn på et rom. Der sitter også foreldrene til Njål, som har blitt vekket en halvtime tidligere.

Ragnar og Bente har jobbet i helsevesenet i flere tiår. De tar nyheten som et dødstegn og blir helt numne. Natalia begynner å hyle og skrike.

– Jeg gikk fra å tenke at det skulle gå bra, til å få høre at hjernen hans holder på å råtne, sier Natalia.

– De første dagene hadde vi et lite håp, selv om vi visste at det kom til å gå den veien om vi tenkte realistisk på det, sier Bente, og fortsetter:

– Samtidig var alt så stabilt. Hjertet hadde stoppet to ganger, men fungerte helt fint igjen.

Den natten blir de spurt om organdonasjon.

– Vi var veldig lei oss, men kunne ikke fatte hvor ille det egentlig var. Det forsto vi først etter hvert. Men vi forsto det ikke likevel. For vi ante ikke hvor mye sorg og elendighet det skulle bli i tiden etterpå, sier Ragnar.

– Jeg tror kroppen er laget slik at man ikke tar inn alt på en gang. De dagene i Trondheim var vi i en sjokkfase, sier Njåls mamma, Bente.

Ved å si ja til organdonasjon, fant de litt mening i det meningsløse.

De rekker å sovne, før det lysner av ny dag.

Hele dagen blir Natalia og familien sittende inne hos Njål.

De ansatte venter på høye nok verdier før han kan erklæres hjernedød. Først da kan de bestille transplantasjon.

Venner fra fjern og nær kommer på besøk i puljer for å ta farvel.

– De fortalte mange historier, noe som gjorde godt. Det var noen veldig spesielle dager, sier Bente.

Natalia:

– Vi snakket også med en empatisk, morsom og rar donorlege ved St. Olav. Han var akkurat som Njål. Han sa at vi måtte gå ut og høre på fuglene og at broren til Njål måtte kaste en snøball på faren. Og så gråt han litt, sier Natalia, mens hun drar litt på smilebåndet.

Før organene skal tas ut, legger Natalia en rund stein i Njåls neve. Han hadde sett på National Geographic at pingviner finner en make for livet. Hannpingvinen leter frem den glatteste steinen han kan finne og gir den til hunpingvinen. Hvis hun godtar den, blir det dem to for alltid.

– Året før han døde kom Njål vuggende med en stein pakket inn i papir i munnen. «Jeg håper du vil godta denne steinen, hvis den er glatt nok», sto det.

Natalia ler.

– Han hadde malt øyet mitt på begge sider. Jeg har blå øyne, med en oransje flekk på det ene, som han likte veldig godt. Han sa og gjorde så mange fine ting, og vi var så investert i hverandre. Og så like.

Den kvelden tar familien farvel med Njål.

Og en halvtime senere får de beskjed om at det er over.

Familien trodde de hadde fått sin del da Njåls jevnaldrende fetter, Albert, døde av kreft noen måneder tidligere. Rundt Alberts bortgang snakket de mye om begravelse og død. Men Bente og Ragnar lyttet ikke så nøye da de yngste snakket, for det var jo de eldste som skulle dø først.

Ble igjen i Trondheim

Når resten bestemmer seg for å reise hjem, blir Natalia værende i Trondheim frem til bisettelsen. Hun har lært om traumer og kriser på studiet, og vet at jo lengre tid det tar før hun oppsøker aktiviteter eller steder, jo mindre sannsynlig er det at hun greier det senere.

Familien tror Njål holdt pusten for lenge, fikk for lite oksygen og besvimte.

Vaktlederen som undersøkte videomaterialet for å finne ut hvor lenge 25-åringen lå under vann, har forklart i avhør at Njål tok seg til hodet før han gikk under.

– Har mistet livsvitnet mitt

I dagene før begravelsen satt Bente, Ragnar og Bård og bladde i gamle dagbøker. Bente hadde skrevet ned forskjellige historier om brødrene.

Spesielt ett notat ble betydningsfullt for Bård:

Bård har det tungt. Han sier at han har mistet livsvitnet sitt. Heldigvis var de flinke til å si og vise at de var glade i hverandre.

I minnetalen søsteren Bente holdt under bisettelsen, beskrev hun Njål som intellektuelt nysgjerrig. Hun hadde stor glede av å diskutere bøker, filosofi og syn på livet og verden med lillebroren sin. Og hennes sønn, Njåls fem år yngre nevø, har mistet helten sin.

– Uforståelig og svært kritikkverdig

Familien synes det som skjedde i Pirbadet er «uforståelig og svært kritikkverdig».

– Han lå åtte minutter under vann, og vaktsystemet i Pirbadet klarte ikke å fange det opp, sier Njåls søster, Bente Kalsnes.

I etterkant av ulykka sendte hun et brev til Pirbadet, hvor hun stilte spørsmål om hva de vil gjøre for å forbedre sine rutiner for å øke sikkerheten til de besøkende.

– Kan virkelig to personer holde oversikt over alt som skjer under vann i Norges største innendørsbasseng, spurte Bente.

Familien er også kritiske til at Forskrift for badeanlegg, bassengbad og badstu ikke er revidert når det gjelder personsikkerhet siden 1996.

– Vårt mål med å sette fokus på sikkerheten i norske svømmehaller, er at andre ikke skal trenge å oppleve noe sånt i fremtiden, sier Bente.

Ifølge Redningsselskapet omkom 13 personer under bading i 2023, mot ti året før. To av ulykkene skjedde i innendørs svømmebasseng. Totalt 79 personer druknet i Norge i 2023.

– Kan være aktuelt å vurdere

I Forskrift for badeanlegg, bassengbad og badstu står det at «det skal være driftsrutiner for tilfredsstillende oppsikt med personsikkerheten i badeanlegget».

Helse- og omsorgsdepartementet opplyser at eier eller driver av badeanlegg har ansvar for at det er etablert driftsrutiner for tilfredsstillende oppsikt med personsikkerheten.

Hva som er tilfredsstillende oppsikt med personsikkerheten, må ifølge departementet vurderes konkret basert på en risikovurdering med bakgrunn i anleggets brukergrupper, antall brukere og bassengbadets utforming.

– Det foreligger ingen krav eller normering knyttet til tetthet av badevakter eller bruk av teknologi, men det kan være aktuelt å vurdere dette nærmere inn i arbeidet med revisjon av bassengbadforskriften og veiledningen til denne, sier statssekretær Ole Henrik Krat Bjørkholt.

Helsedirektoratet leverte i april 2022 en rapport til Helse- og omsorgsdepartementet, hvor direktoratet kommer med anbefalinger knyttet til en ny bassengbadforskrift.

Det er ikke tidfestet når arbeidet med ny forskrift skal være fullført.

Har gjort endringer

Direktør Annikken Sandberg og badefaglige leder Oddvar Mæhle i Pirbadet, sier at hendelsen har vært svært krevende for ledelsen, de involverte badevaktene og resten av virksomheten.

Sandberg forteller at de har kartlagt hendelsesforløpet, og konkludert med at alle rutiner ble fulgt.

Verken Sandberg eller Mæhle er kjent med at det oppsto en situasjon forut for hendelsen og at flere tok pause samtidig.

– Hvis det sitter en badevert og spiser i vaktrommet, er det fordi vaktlederen vil at vedkommende skal være lett tilgjengelig, sier Mæhle.

Han opplyser videre at grunnbemanningen er satt til fem personer, men at de bemanner opp til seks-sju personer i helgene, hvor tre-fire av disse ambulerer i hallen.

Sandberg forteller at de foretar årlige risikovurderinger, og mener at de gjør det de kan for å ivareta personsikkerheten.

– Vi har drevet siden 2001, og dette er første gang vi har hatt en ulykke med et så tragisk utfall. Men vi er åpne for at vi kan forbedre oss, og vi evaluerer alltid etter hendelser for å trekke lærdom. Likevel kan vi aldri gi en garanti for at det ikke skal kunne skje noe. Man bader på eget ansvar.

Mæhle har sett opptakene fra det som hendte lørdag 11. mars. Han bekrefter at det ikke er mulig å se at det ligger en livløs person på bunnen.

– Er det god nok overvåking, når det ikke er mulig?

– Om man trener på å holde pusten, kan det i noen tilfeller være vanskelig å se når vedkommende får problemer, sier Sandberg.

– Hva er hensikten med å ha kamera, dersom dere ikke kan se folk på det?

– Det er ikke slik at vi ikke kan se personer ved hjelp av nevnte kamera, men det kan være vanskelig å se om en person får problemer. Vi må ikke glemme at dette kameraet har vært med på å avverge flere situasjoner, sier Mæhle.

I etterkant av ulykka har Pirbadet byttet ut det aktuelle kameraet med to nye kameraer, for å sikre seg mot blindsoner. I tillegg har de innført mobilforbud for ansatte i arbeid, tatt en gjennomgang av øvrige kameraer, samt gått til innkjøp av større skjermer til vaktrommet.

– Ikke en aktivitet vi oppfordrer til

Sandberg opplyser at ledelsen ved flere anledninger har vurdert å investere i teknologi som kan fange opp drukningsulykker, men at de ikke opplever at teknologien er god nok.

– Vi hadde et prøveprosjekt for en del år siden, som resulterte i altfor mange feilalarmer. Men vi følger med på hva som rører seg i markedet og gjør vurderinger underveis.

Pirbadet har to undervannskameraer, som ble installert i 50-metersbasseng da badet åpnet i 2001.

Mæhle sier at det krever store inngrep i bassengkroppen å etterinstallere undervannskameraer, og at det ikke er aktuelt på nåværende tidspunkt.

– Det handler om økonomi?

– Nei, sier Mæhle.

– Vi har kameraer over bassengene slik at vi kan se ned i bassengene. Slike kameraer fanger opp mange situasjoner og ansees som vel så bra som undervannskameraer. Og så mener vi at ambulerende badevakter er det som gir størst trygghet, sier Sandberg, som oppfordrer folk til å passe på hverandre.

– Er det et alternativ å definere noen områder for trening på å holde pusten?

– Dette er ikke en aktivitet vi oppfordrer til, så vi har ikke vurdert å si at «her er det fritt frem». Å trene på å holde pusten under vann er risikofylt uavhengig av om det skjer i eget badekar, i et vann, i fjorden eller i et badeanlegg. Vi er klare over at folk likevel gjør det. Våre medarbeidere har fått streng beskjed om å følge med og påpeke til gjester som bedriver slik aktivitet at de må være minst to. Denne praksisen har vi alltid fulgt, men den er blitt kraftig strammet inn etter hendelsen. De som ikke etterkommer våre regler, vil bli utvist fra anlegget.

– Familien synes det er uforståelig og svært kritikkverdig.

– Vi har stor forståelse for at dette er fryktelig tungt for pårørende. Å miste en sønn og bror, er det verste som kan skje. At etterforskningen viser at intet straffbart er bevist, er en fattig trøst for oss, sier Sandberg.

I juni 2023 ble saken henlagt. «Ut fra det som fremkom under etterforskningen kan det synes som at han øvde på å holde pusten under vann, men at noe gikk galt», står det i politiets rapport.

Kjærlighet og veien videre

I etterkant av ulykka har Natalia kjent på et voldsomt sinne.

– Forskriftene er for dårlige når det er opp til hver enkelt leder om de har kameraer eller sensorteknologi som kan fange opp sånt. Jeg skjønner ikke hva som er vitsen med kamera, om man ikke kan se folk på det. Jeg forstår at han holdt pusten og at det ikke er risikofritt, men jeg trodde helt ærlig ikke at det var så farlig i Pirbadet.

Natalia har alltid følt seg ressurssterk. Ved siden av studiene har hun hatt deltidsjobb, verv, drevet med idretter og reist.

Nå greier hun ikke det på samme måte.

– Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Du kan kalle det en identitetskrise. Det går jo bedre, men det er seigt.

For å unngå at alt stopper opp, har hun fortsatt med studiene.

Det er viktig for Natalia å få fortalt hvor spesiell og fin Njål var.

– Det er vanskelig å se for seg at jeg skal møte noen med det første, men det kommer forhåpentligvis til å skje. Jeg tror vi er skapt for å elske og bli elsket. Og så vet jeg at Njål hadde villet alt godt for meg, sier Natalia.

Ettermælet

Da familien fikk hjem tingene hans, fant de ulike typer fuglefrø til ulike typer fuglearter. Njål var glad i dyr. Natur generelt.

I perioder var han opptatt av treskjæring.

Han skar ut en stokk til en av brukerne.

Så var det maling,

og så smykker.

Han malte på t-skjorter

og lerreter.

Foreldrene har fått et hefte med historier fra de ansatte og brukerne som bor ved Ringve Bofellesskap. De skriver at han gjorde litt ekstra. Som da en av brukerne ødela stolen sin og Njål fant en lenestol på Finn.no. Han bar den med seg inn på bussen og videre til bofellesskapet.

Bente ler litt.

– Og så fikk han ta med seg en av beboerne på Rockheim. Han var så veldig opptatt av TNT, denne brukeren, og Njål hadde lest at det skulle være et arrangement rundt bandet. Han organiserte med pårørende, og de kom seg av gårde. Men så viste det seg at det var en blanding av burlesk og halvnakne damer som slanget seg rundt. Og brukeren sa «Njål, har vi lov til dette?». Det var et stort øyeblikk for Njål. Han syntes det var helt fantastisk.

Kvinnen han lagde et armbånd til før han gikk til Pirbadet, døde bare noen dager før Njål.

– Er dere redde for at Njål skal bli glemt?

– Ja, det tenker jeg veldig mye på, sier Bente, og fortsetter:

– Jeg har ikke vært så opptatt av å bruke verken Instagram eller Facebook, men etter at han døde, har jeg kjent at det har gjort litt godt. Jeg har fått fortalt om ham, og fått mange fine tilbakemeldinger.

Da ulykka rammet, ble Bente sykmeldt fra jobben som sykepleier ved sykehuset. Selv om pensjonsalderen nærmer seg også for henne, er hun fast bestemt på å ikke avslutte på denne måten. Ukentlig har hun ruslet bort på arbeidsplassen, for å holde litt i tråden.

Noen ganger kan sorgen virke totalt overveldende, men det går litt lengre mellom hvert fall. Når det hoper seg opp, har Bente god hjelp i å komme seg ut og gå. Gjerne med en podkast om det å miste et barn på øret. For Ragnar ble vedhogst redningen. Sammen med to karer har han tatt ned skogen rundt et hus som ble pusset opp.

– Det blir aldri som det har vært, men vi forsøker å finne tilbake til det kjente, sier Ragnar.

– Du har store forventninger til hva som skal skje med barna dine og hvordan de skal få det. At Njål skulle dø i et innendørs varmtvannsbasseng, han som var slik en atlet og tålte det meste, var helt utenkelig.

Bente henter frem asjetter og setter ei halvspist ostekake kledd med gult lokk på bordet. Det er Natalias mor som har bakt. Hun var innom noen dager tidligere.

– Det har vært utrolig å oppleve all omtanke. Til og med folk vi ikke har hatt så mye kontakt med, har stått på døra og kommet med historier helt ukjente for oss. Det har vært hilsener og blomster. Vi lever blant venner, sier Ragnar.