Han roper et forsiktig «ja», ser den 7,26 kilo tunge sleggen borre seg ned i gresset på den andre enden av OL-stadion i Tokyo, og strekker armene langsomt i været.
Så kikker Eivind Henriksen mot den folketomme tribunen.
Han speider etter mannen som har fulgt ham hele karrieren. Ser for seg de blanke øynene til trener Einar Brynemo. Hvor stolt han er, hvor rørt han er, hvor mye det betyr at de to endelig har lyktes etter så mye hardt arbeid og så mye motgang.
Men treneren er ikke der.
Han døde for tre år siden. Den store bamsen begynner å gråte. Tårene renner i en endeløs strøm, men Henriksen synes det er fint.
Det er hans måte å takke for OL-sølvet på.
Den lange kampen
I august i fjor ble Eivind Henriksen et bilde på at store, voksne menn også kan gråte. Sleggekasterens OL-sølv i Tokyo var ikke bare overraskende og svært imponerende med fire norske rekorder på to dager. Det var også en seier for blod, svette og tårer, evnen til aldri å gi opp, det å kunne slå tilbake etter mange smeller.
Veien til toppen, ære og berømmelse pleier å være lang for de fleste idrettsutøvere. For Henriksen ble den ekstra lang, mye lenger enn han selv så for seg i intervjuet med Aftenposten i september 2007.
17-åringen sa da at han skulle til OL, og han skulle ta medalje. Det tok nøyaktig 14 år.
Først i sitt leveår nummer 32 kan Henriksen leve av idretten sin.
– Jeg har valgt bort studier, jeg har ikke oppspart pensjon, jeg kunne jobbet i mange år og spart opp penger. Men jeg ville ikke byttet. Det ville nok vært verre dersom jeg var langt nede på resultatlisten og ikke hadde hatt noen ting igjen etter karrieren, sier Henriksen.
En sleggekaster er avhengig av styrke, eksplosivitet, hurtighet og koordinasjon.
Eivind Henriksen er ofte i kjelleren på Olympiatoppen, der han trener styrke.
OL-helten har trøblet med sykdom i vinter, og er spent på sesongstarten.
Kan leve av idretten
Han har gjort unna en ny styrkeøkt i kjelleren på Olympiatoppen. Gjennom vinteren har 31-åringen opplevd det samme som mange andre foreldre med et barn på ett år og syv måneder; sykdom fra barnehagen blir dratt med hjem.
Vinter og vår har vært trøblete med sykdom, og pollensesongen har ikke gjort det noe bedre.
Men Henriksen fortviler ikke. Hans status som idrettsutøver er en helt annen enn for ett år siden.
OL-sølvet har gjort at han har sikret seg langsiktige sponsoravtaler og slipper å jobbe 60 prosent deltid ved siden av idretten. Han får også mer startpenger i stevner.
I tillegg sørget oppturen i Tokyo for at slegge endelig er blitt tatt med som Diamond League-øvelse under Bislett Games 16. juni.
– Det har løsnet, fastslår kraftkaren på 191 centimeter og 116 kilo.
Idrettslivet smiler nå, men det var svært tøffe tak i mange år.
Skader og nedturer
Han ødela korsbåndet under brytekamp på ungdomsskolen, veltet stygt på sykkel, slo opp en leddbåndskade i en hinderløype og skadet seg på fotballbanen.
– Det var kanskje ikke alt som var helt gjennomtenkt. Men det er viktig å ha det gøy i ungdommen, ikke bare være blodseriøs, sier han.
Problemet var at han dro med seg skadene inn i voksen alder, spesielt det ene kneet har skapt trøbbel.
– Men selv gjennom de lange skadeperiodene har jeg hele tiden visst at jeg hadde potensiale til å kaste veldig langt. Jeg hadde ikke lyst å gi meg. Det var mye prøving og feiling i treningen, hva man kunne gjøre og ikke gjøre for at kneet skulle fungere.
I OL i London 2012 var han åtte centimeter fra finaleplass, et par av dem foran på resultatlisten ble strøket i ettertid på grunn av doping.
I OL i Rio 2016 ble han stoppet av skade.
– Du har kjempet mot mange juksemakere i sleggeringen?
– Ja, det er det ingen tvil om. Det har vært en belastende øvelse, men jeg tror at det er bedre nå. Det har vi også sett på nivået, bortsett fra OL i fjor – der det var mange gode resultater. Men det tror jeg skyldes en amputert 2020-sesong, der man fikk trent bedre. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg skulle trene hele den sommeren uten å toppe formen. To år med grunntrening var bra for meg da det endelig ble OL i fjor. Jeg tror flere benyttet seg av den muligheten.
– Hvordan føles det når sidemannen kan være en potensiell juksemaker?
– Det er noe dritt. Det er derfor jeg alltid har sagt at målet er å slå dem som blir tatt. Jeg vil bevise at talent alltid er bedre enn doping. Problemet er når du har en med talent som også bruker doping, da blir det vanskelig.
– Har det ergret deg så mye at du har spurt deg selv hvorfor du driver med dette?
– Nei. Det har bare tent meg enda mer. At hvis jeg kommer på toppen av pallen, da kommer jeg aldri til å få en medalje i postkassen ihvertfall.
Eivind Henriksen har slitt med høyre kne i mange år, og må være forsiktig med det i treningen
I et lite skur ved tremingsbanen på Sognsvann har Henriksen et lite lager med slegger.
I årevis har Eivind Henriksen terpet og trent sleggekast helt alene ved grusbanen på Sognsvann.
Men på denne økten har han selskap av treningskamerat Thomas Mardal.
Sleggene lager groper i grusen der de treffer.
Sjokkmelding på treningsleir
Sydney mars 2017: Eivind Henriksen er på en tre måneder lang treningsleir samtidig som samboeren er på utvekslingsopphold i Australia. Kroppen har fungert bra, den svarer bra på treningsøktene, og sleggekasteren har en positiv innstilling til sesongen.
Plutselig ramler det inn en tekstmelding fra broren.
«Einar har fått slag».
Sleggekasteren er i sjokk. I 12–13 har har trener Einar Brynemo stått ved hans side som teknisk trener. I nedturer og oppturer, i gråvær og finvær.
Nå er treneren lenket fast til en rullestol uten taleevne. Halvannet år senere, rett før EM Berlin 2018, dør Henriksens mangeårige venn og trener.
– Det sjokket ... det var veldig tøft. Einar var aldri sur eller i dårlig humør. Han kunne rynke litt på ansiktet hvis jeg ikke kastet bra, men det var så lett å se at han elsket det han drev på med. Han gikk jo i minus økonomisk, kjørte Kragerø-Oslo tur-retur bare for å hjelpe meg. Jeg har så mye å takke ham for.
– Det var derfor OL-sølvet ble så emosjonelt?
– Det er ikke ofte jeg gråter, men det skjer av og til. Der og da var det ganske naturlig, jeg hadde slitt i så mange år – og så ble drømmen endelig oppfylt. Og så ønsket jeg at Einar var der og fikk oppleve det sammen med meg. Det føltes så urettferdig at han ikke skulle få se eleven sin i mål. Det var veldig sterkt, og da kom det en del tårer.
Blir stoppet av ukjente
Eivin Henriksen er kanskje en «unsung hero», en som har jobbet og slitt i det uendelige og uten den store oppmerksomheten.
Etter at trener Brynemo døde har han ikke hatt en teknisk trener. I time etter time, i alls slags vær, har han stått alene sammen med sleggen ved grusbanen på Sognsvann.
Ingen har kjent ham igjen, ikke før nå.
Plutselig stopper det opp ukjente mennesker og sier «... men er ikke det han ...?».
Sist søndag hadde Henriksen med seg sønnen i barnevogn under trening ved Sognsvann. En syklist stanset og sa: «Gratulerer med fjoråret!».
– Det er jo litt stas å få anerkjennelse for jobben som er gjort.
Like stas var det ikke da Oslo kommune og Oslo idrettskrest glemte Henriksen da medaljevinnere i 2021 fra hovedstaden skulle hedres.
Eivind Henriksens navn var glemt.
– Det er kjipt å bli glemt. Jeg ble ringt opp av rådhuset og invitert på en lunsj. Jeg takket nei, fordi det er så mye som skjer fremover.
Vakt på Holmenkollstafetten
Blant annet stiller Tjalve-utøveren til dugnad på Bislett stadion under Holmenollstafetten lørdag. Henriksen skal ha vaktansvar sammen med Tøyenkoret.
– Hele idretts-Norge er bygd opp på dugnad, og en stiller opp der en kan. Det er også veldig mye dyrere for en klubb å hente inn folk utenfra for å lage et arrangement. Dessuten står det i kontrakten med Tjalve at jeg skal jobbe så og så mange timer dugnad, hvis ikke blir de trekk.
Nå nærmer sesongstart seg for Henriksen. Han er ikke i toppform enda, men er trygg på seg selv etter fjoråret.
Bislett Games er ett av målene. Men sommerens høydepunkt blir VM i Eugene i juli.
– Målet er å gjenta det jeg gjorde i fjor. Være «helt der oppe», det er jo gøy med enda flere medaljer. Men ting må gå litt mer på skinner enn det har gjort i vår, håper utøveren som i miljøet beskrives som en «lavmælt lagspiller».
Det har tatt sin tid for ham å nå helt til verdenstoppen.
Men nå er han endelig der. Som sleggeringens herre.