John Kitolano ble født i Den demokratiske republikken Kongo 18. oktober 1999. Det har vært borgerkrig i landet siden året før, en krig som kom til å vare helt til 2004. To av Kitolanos besteforeldre dør i krigen, og situasjonen blir så alvorlig, at familien de ikke har noe annet valg enn å flykte.
Når det skjer, er John rundt ett år gammel. Det ender opp med å bli en reise på 25 mil fra hjembyen Uvira i Kongo til Malawi, lenger sør i Afrika. Der venter et liv i en flyktningleir i fem år. Familien ender til slutt opp med å bli plassert i Norge, i drabantbyen Gulset tre kilometer fra Skien.
– Jeg var såpass ung at jeg husker lite fra de årene vi var i Afrika, men jeg husker godt hvordan det var da vi kom til Norge. Vi kom i oktober, det var kaldt og det var snø. Jeg skjønte raskt at her kommer jeg til å fryse mye, sier John Kitolano og ler.
Etter noen tøffe år på flukt for familien, var det trygt og godt å komme til en helt annen verden i Norge. Her ble John satt rett inn i 1. klasse på Kollmyr skole, som ble en utfordrende opplevelse i begynnelsen. Da snakket han verken norsk eller hadde noen venner, men det tok ikke lang tid før det også var på plass.
– Litt kaos
– Det ble en stor omveltning å gå på skole. Jeg hadde ikke gått i barnehage, slik de andre i klassen hadde. Jeg synes det var litt vanskelig i starten å åpne meg for de som var på skolen, men samtidig følte jeg ikke at jeg var så annerledes enn de andre, sier 23-åringen, som fortsatt er venner med flesteparten av dem han begynte på skolen sammen med.
Hjemme hos familien var det alltid full fart med tre brødre og fire søstre i samme huset. Det kunne til tider bli litt mye, men da søkte han tilflukt hos en kompis.
Fotballen skulle vise seg å bli en viktig del av livet i Kitolano-familien. En av naboene var aktiv i Gulset IF, og det var her fotballeventyret startet for brødrene John (23), Joshua (21) og Eric (25), som alle lever av å spille fotball. Eric holder til i Molde, mens Joshua ble solgt til Sparta Rotterdam i fjor.
– Vi har alltid pushet hverandre, for du vil jo gjøre pappa stolt og være den beste i familien. Det er jo litt viktig å være den beste av brødrene. Jeg er overbevist om at vi ikke hadde kommet så langt om det ikke var for at vi hadde hverandre, sier John.
Brødrene vil spille sammen
Brødrene har aldri tidligere spilt sammen, men i 2021-sesongen var trioen på banen samtidig da Tromsø og Odd møttes. Det var første gang siden 1999 at tre brødre spilte samtidig i en eliteseriekamp, ifølge VG.
– Vi har lyst til å spille sammen i Gulset om noen år, slik vi kan sørge for at dem kommer seg litt oppover. Klubben har gjort så mye for oss, og vi ønsker å gi noe tilbake til dem, sier AaFK-spilleren.
John spilte for aldersbestemte lag i Gulset fram til han i 2014 ble hentet til Odd. I 2017 kom debuten i eliteserien og i august året etter ble han kjøpt av Premier League-klubben Wolverhampton. For å takle overgangen til England, holdt han kontakten med mentaltrener Louise Rodgers Holte, som han tidligere hadde snakket med på videregående.
Der fikk han innspill på hvordan han kunne takle det som skjedde i Wolverhampton, der det var både opp – og nedturer. Også det tette forholdet til de andre brødrene som spilte fotball ble viktig da.
– Det hjelper å snakke med flere om hva du føler og opplever i en slik situasjon. Bare det å komme til klubben ga meg utrolig mye motivasjon, og det har ikke endret seg selv om jeg er i AaFK nå, sier John.
Vil til utlandet igjen
Han spilte på klubbens U23-lag, men fikk aldri debuten i Premier League. I 2020 ble han lånt ut til Molde, som ble etterfulgt av et nytt lån til Odd. Til slutt ble det er permanent overgang tilbake til Odd. I fjor høst ble han kjøpt av AaFK.
– Jeg har fortsatt ambisjoner om å komme meg til utlandet igjen. Jeg ønsker å vise at det er mulig å komme tilbake igjen dit, til tross for at jeg måtte starte litt på nytt med å reise tilbake til Norge. Det er fortsatt slik at jeg føler jeg er en av de beste venstrebackene i landet, sier han.
– Merker du at folk er skeptiske til at du endte opp i AaFK?
– Ja, folk er negative til at jeg har gått den veien. Men jeg ser på det å være i denne klubben som noe veldig positivt, for vi har mye spennende på gang og kan bryne oss mot de fleste i eliteserien. Det er minst et par folk jeg har lyst til å virkelig vise hva jeg er lagd av, for du bør ikke gjør meg sint. Da får jeg store, store mengder motivasjon, sier Kitolano, som ikke vil gå inn på hvem han har i tankene når han bruker de ordene.
Kristen familie
Det er ikke bare fotball som er viktig i livet til Kitolano-familien. Johns far, som også heter John, jobbet som evangelist i hjemlandet før de flyktet. Troen er noe som har vært viktig for familien å ha med seg.
– Vi er en kristen familie, og jeg føler meg som en kristen selv også. Da jeg var yngre gikk jeg alltid i kirka på søndager, noe som gjorde at det ikke alltid var slik at jeg kunne dra på fotballkamper på søndager. Jeg går ikke i kirka i Ålesund, men jeg kan gjøre det når jeg er med familien hjemme. Det føles mer naturlig, sier 23-åringen.
– Det at du er kristen, er det noe du snakker med lagkameratene om?
– Ja, hvis de spør meg, så sier jeg at jeg er kristen. Det synes jeg ikke er vanskelig å si. Det kan av og til være noen diskusjoner rundt religion i garderoben, men jeg har ikke lyst til å gå inn i det om jeg ikke kjenner det er riktig. Folk skal få lov til å mene det de vil, selv om jeg ikke alltid er enig i alt som blir sagt, sier han.
Skal tilbake til Kongo
Verken John eller brødrene har vært tilbake i Kongo etter at de forlot landet, men de har et ønske om å gjøre det når timingen er der.
– Jeg har vurdert mange ganger å dra tilbake dit, men jeg har ikke funnet en god anledning til å gjøre det. Jeg må ha med meg pappa hvis jeg skal gjøre det, for han har vært tilbake flere ganger for å besøke familien. Vi kan ikke reise tilbake dit vi kommer fra, for det er ikke trygt, sier pappa.
– Hva tror du din bakgrunn som flyktning har hatt å si for den du er i dag?
– Det har jeg ikke tenkt så mye på før du spør nå. Det første jeg tenker, er at vi har fått muligheten til å leve et utrolig bra liv her vi er nå. Vi må være veldig glade for det livet vi har fått i Norge, for det er mange som ikke har det så bra i andre deler av verden. Jeg er veldig takknemlig for de mulighetene vi fikk da vi kom til dette landet.
Drømmer om landslagsspill
For John er det en stor drøm å få lov til å representere Norge på A-landslaget. Han har nesten 40 aldersbestemte landskamper, men har aldri vært på det øverste nivået.
– Men jeg tenker først og fremst på å få en solid sesong i AaFK nå. Hvis jeg gjør jobben over tid, håper jeg det kan komme en mulighet på landslaget, sier han.
Han kan i teorien også blitt tatt ut på det kongolesiske landslaget, men han har ikke hørt noe fra landet han ble født i. Det er uansett det norske landslaget som står høyest på lista.
– Hva kan vi forvente av AaFK i år?
– Vi skal prøve å skape flere sjanser og spille en mer underholdende fotball. Vi har trent godt sammen gjennom vinteren, blitt bedre kjent og mer samspilt etter hvert som det har nærmet seg seriestarten, som gjør at vi har hatt en fin framgang. Jeg tror vi kan overraske mange, avslutter vingbacken.