Romer sikter til de muligheter som ligger i reorientering og omstilling mot nye produkter og markeder i kjølvannet av kriser, som for eksempel den krisen mange aktører innen maritim næring møtte i 2014 på grunn av fallet i oljeprisen.

Ordene til Romer ble igjen aktualisert da Covid-19 pandemien kom til Norge. I løpet av mars førte denne krisen til de mest omfattende tiltakene siden andre verdenskrig. Denne krisen slår rundt seg uten mål og mening i økonomisk forstand. Her handler det ikke om endrede forventninger, nye teknologier, om næringer som er fastlåst i overmodne markeder eller om oppblåste spekulative bobler. Verden blir bare satt ut av spill. Spillereglene gjelder plutselig ikke lenger, og uten offentlig tiltak vil det i stor grad være likviditetssituasjonen i månedene mars-juni som vil være med å avgjøre bedriftenes fremtidige skjebne.

Slike hendelse setter myndighetenes handlekraft og klokskap prøve. Myndighetene må avgjøre hvilke næringer det skal satses på. Frem til nå har norske myndigheter i hovedsak kommet med tiltak for å unngå et ras av konkurser. Bedriftene er mer eller mindre satt på pause. I dag får bedrifter lettere lån, blir fritatt byrden ved permitteringer og blir kompensert for omsetningstap. En slik løsning er grei nok hvis krisen er kortvarig. Tiltakene er imidlertid i liten grad fokusert på fremtiden: Hvor vil fremtidens verdiskapning ligge?

Dette spørsmålet ble besvart for nesten fire år siden av OECD (The Ocean Economy in 2030) og norske myndigheter (Havmeldingen). Svaret var: Havet. Ressursene på landjorda er langt på vei utnyttet, og løsningen på fremtidens befolknings- og produktivitetsvekst, så vel som energibehov ligger i å utnytte havet bedre.

Møreforsking Molde har nylig gjennomført en analyse av sårbarheten til den eksportrettede industrien i Møre og Romsdal. For den maritime næringen er situasjonen spesiell. For det første blir den rammet av et sett med restriksjoner som myndighetene har iverksatt for å hindre smittespredning, i form av karanteneregler, distansering og tilgang på varer og personell.

For det andre har pandemien ført til store fall i oljepris, noe som rammer deler av leverandørnæringen. Og for det tredje har det rammet investeringene i cruisemarkedet, et marked som flere verft var tungt inne i. Slik sett har næringen fått tre kraftige slag bare de siste månedene.

Om den maritime næringen skal overleve er det essensielt at myndighetene bidrar til stimulering som gir næringen nok aktivitet i tiden fremover. Vi tror ikke at økt gjeld er løsningen. Begrunnelsen for dette er enkel, man trenger kun å skue til sin egen privatøkonomi. Jo høyere gjeld, jo høyere inntekt er nødvendig for å betjene gjelden. De samme reglene gjelder for en bedrift.

Den maritime næringen vil møte sterk internasjonal konkurranse i tiden fremover, noe som vil innebære lave resultatmarginer. Dette, kombinert med en eksisterende høy gjeldsgrad setter begrensninger på hvor mye mer lån denne næringen kan betjene. Betyr dette at næringen ikke er liv laga? Langt derifra.

Møreforsking Molde har i flere tiår gjennomført undersøkelser som dokumenterer den samfunnsmessige verdiskapningen hos innovasjonsprosjekter i næringslivet som støttes av Norges forskningsråd. Vårt klare inntrykk er at den maritime næringen i aller høyeste grad besitter en nøkkelrolle i forhold til mange av de store utfordringene verden står overfor. Næringen har en betydelig kompetanse som det vil være viktig å bevare dersom regjeringens havmelding står ved lag. I tillegg er dette en næring som gang på gang har vist stor handlekraft i forhold til reorientering og omstillingsevne.

Vår klare konklusjon er, for å omskrive Paul Romers sitat: «The maritime industry is a terrible thing to waste».

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!