Kronikk:

«Pinse – en «vag» kirkelig høytid?»

Vi står foran pinsehøytiden – en kirkelig høytid som mange er usikre på hva innebærer. 

Illustrasjon:   Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

En Ex on the beach- deltaker lurte på om dette var dagen da unionen med Sverige ble oppløst

Svend Klemmetsby
Meninger

Før pinse spør ofte noen av mediene folk på gaten hva de forbinder med denne høytiden – og forventer både usikkerhet og iblant også morsomme svar.

En av våre kjendiser innrømte om dette spørsmålet at han ikke hadde oversikt over kirkens «vage» høytider, mens en Ex on the beach- deltaker lurte på om dette var dagen da unionen med Sverige ble oppløst. Blant folk flest er nok pinsehøytiden den som er vanskeligst å sette ord på, og den oppleves kanskje som vel luftig og lite konkret.

Å få ånden over seg

Vi har utallige ord og uttrykk i vår dagligtale som stammer fra bibelen. Ett av dem er «å få ånden over seg.» Uttrykket har sin bakgrunn i det som skjedde femti dager etter Jesu oppstandelse. For vår del bruker vi ofte uttrykket når vi blir inspirert til å yte litt utover det vanlige. Ta i et tak i hagen, plutselig finne ord til en liten tale til en jubilant eller blir grepet av et godt formål å sende noen penger til. Å få ånden over seg er å kjenne seg litt ekstra drevet til gjøre noe godt eller nyttig.

På denne første pinsedagen fikk Jesu disipler ikke bare ånden over seg, men Ånden – med stor Å. I følge evangeliene ble den sendt fra Gud slik Jesus på forhånd hadde lovet.

Lukas forteller

Lukas, juleevangeliets forfatter, beskriver ganske detaljert hva som skjedde i «Apostlenes gjerninger» kap. 2 i Det nye testamentet. En stor mengde mennesker var samlet i Jerusalem på grunn av en jødisk høytid. I et dramatisk kapittel beskrives Åndens komme med lyd som av en kraftig vind og med ildtunger som satte seg på disiplene. De begynte å tale fremmede ord – gjenkjennelige språk som de mange nasjonalitetene som var samlet til høytiden kunne forstå. De ble fylt av Ånden.

Folk som hørte og så dette ble forvirret, visste ikke hva dette var og sa seg imellom: «vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål.» Resten av kapittelet beskriver så hva som skjedde: disippelen Peter fikk kraft til å holde en sterk tale om betydningen av Jesu død og oppstandelse. Dette er den aller første – og samtidig den mest betydningsfulle - preken som noen gang er holdt i kristenheten. Talen er gjengitt av Lukas. 3000 mennesker kom den dagen til tro på den korsfestede og oppstandne Jesus. De ble døpt og dannet spontant den første kristne menighet – den såkalte Urmenigheten i Jerusalem. Dagen kalles derfor, særlig blant oss protestanter, for Kirkens fødselsdag. Siden forble Åndens kraft over Peter, de andre disiplene og Urmenigheten.

Hva er Den hellige ånd?

Eller hvem er han? På mange måter er det vanskelig å beskrive Ånden med vanlige menneskelige ord. Det hjelper oss ikke stort å ta utgangspunkt i begrepet «ånd» heller. Store norske leksikon sier dette om «ånd»: «den intuitive delen av det menneskelige intellekt. Begrepet er også brukt om spesiell type personlighet, gjerne et menneske som utmerker seg intellektuelt.»

Den hellige ånd er ikke en religiøs utgave av menneskelig åndelighet. Tvert imot: ifølge Det nye testamentet kom Den hellige ånd sendt utenfra, fra Gud selv. Ånden ble sendt for å minne oss om Kristi ord og å forankre oss i livet med han, men også å gi Kirken og hver enkelt kristen kraft til å fremme kjærlighet, glede og fred i vår verden. Ifølge bibelen er dette Åndens store og viktige oppgave.

Ofte blir det derfor, ifølge apostelen Paulus, slik at Ånden står imot negative menneskelige tilbøyeligheter og det blir en spenning mellom slike tendenser i oss og det som kommer fra Kristus selv. Et eksempel på dette er hvordan disippelen Peter ofte i evangeliefortellingene slet med å fatte og vedkjenne seg Jesus og det han sto for. Men fra pinsedag av så vi en annen Peter. Troende kristne vil i større eller mindre grad kjenne på denne spenmningen hele livet. Dette er hele kristenhetens erfaring. Ved Åndens hjelp vil det være kristen fokus å leve i og fremme den sanne kjærligheten som kommer fra Gud – og ikke dyrke bare seg selv. Den kristne kirke vil derfor ofte være i fremste rekke til å bekjempe all nød i verden.

Hvordan berøres av Ånden?

Det korte svaret er: i den kristne Kirke. Det litt lengere svaret er: der hvor det kristne Evangeliet leses og forkynnes, der sakramentene (hos protestanter: dåp og nattverd) praktiseres og der den treenige Gud tilbes. Våre kirkebygg et derfor et Åndens rom og gudstjenestene et Åndens verksted der vi kommer inn i hans kraftfelt. Slik sett virker Ånden «i det stille» ved udramatiske midler, men kan også komme uventet til den enkelte på uvanlig vis. Eksempelvis har «Apostlenes gjerninger» og kirkehistorien i alle verdensdeler mange vitnesbyrd om at Ånden leder og virker gjennom drømmer, syner og uforklarlige under. Dette for å gi kraft til å fremme av det kristne Evangelium. Et eksempel er hvordan bonden Hans Nielsen Hauge plutselig opplevde en «Åndens dåp» den 5. april 1796 mens han sang en salme på et jorde i Tune i Østfold. Han forvandlet både Kirken og samfunnet i Norge i årene som fulgte.

De aller fleste kirkesamfunn vil samtidig advare mot å søke overdrevent slike spesielle fenomener og slik lett nedtone betydningen av Kristi frelsesgjerninger. Da ligger svermeriet snublende nær.

Kirkestrid om Den hellige ånd

Vi kommer ikke utenom at forståelsen og opplevelsen av Den hellige ånd har variert i kirkens historie og i de ulike kirkesamfunn. For eksempel skapte læren om treenigheten, at Faderen, Sønnen og Ånden er ett vesen men samtidig tre, splittelse tidlig i kirkehistorien. Også i løpet av de siste hundre år har erfaringene av Åndens gjerning i Kirken tidvis vært gjenstand for spenninger, men også fornyelse. Særlig har den såkalte pinsevekkelsen som oppsto i 1906 i USA lagt vekt på Åndens sterke nærvær og med vekt på opplevelser av Ånden og spontanitet i gudstjenestene. En liknende vekkelse oppsto på 60-70-tallet i den såkalte karismatiske vekkelsen. Den hadde liknende kjennetegn, men denne gangen innenfor etablerte menigheter. Mange av dagens kristne ledere i Norge og i andre land ble berørt av denne vekkelsen i unge år.

I dagens kirkesituasjon er de kristne kirkesamfunnene mer samlet enn noen gang når det gjelder forståelsen av Åndens gjerning og med respekt for hverandres forskjeller. Samtidig har andre stridigheter kommet på dagsorden. Og stridigheter har alltid fulgt den kristne kirke. At den har blitt bevart som et Kristustroende fellesskap til tross for svikt og konflikter gjennom 2000 år, sees derfor nettopp som et under - og et tegn på at Kirkens kraft ikke er fra mennesker, men fra Den hellige ånd.

God pinse!

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!