Dette er trist, og det blir enda tristere når vi vet at samfunnet må bli bærekraftig. Da trenger vi en energikilde som kan gi ren, trygg og kostnadseffektiv energi. Dette kan vi få til om vi bruker ressursene Norge har. Vi sitter på over 10 % av verdensressursene av thorium, og det vi snakker om er thorium-basert kjernekraft med smeltet salt reaktor teknologi (kjent som LFTR).

En prototyp LFTR var i kontinuerlig drift i nesten 3 år i USA på 60-tallet. Den ble stengt da alle forskningsmålene var oppnådd. Dessverre ble teknologien ikke videreutviklet fordi man ville ha reaktorer som genererte våpenmateriale. Det var forståelig under den Kalde Krigen med våpenkappløp, men nå har vi en annen utfordring. Verden krever mer og mer energi pga. økende velstand og økende befolkning. Dette gir en miljøutfordring som må løses. Flere land har derfor satt i gang store forskningsprosjekter innen atomkraft, deriblant også LFTR, og det er viktig at Norge ikke blir akterutseilt. Da vil vi ende opp som en råvareleverandør mens andre sitter igjen med kunnskapen og inntektene.

LFTR er helt annerledes enn den teknologien Fukushima og Tsjernobyl var basert på. Den viktigste forskjellen er at den er basert på lavt trykk i en smeltet saltløsning, og det gjør at det er helt umulig med en nedsmelting eller en eksplosjon fordi den er grunnleggende stabil. Denne stabiliteten gjør at man kan konvertere nesten all energien også. Siden dette skjer kontrollert, ved relativt høy temperatur, produserer den svært effektivt strøm, og den produserer 98 % mindre restmateriale. Ikke nok med det; levetiden på restavfallet er bare 300 år mot over 100.000 år for tradisjonelle reaktorer. Fordi energikonverteringen er så stor, er der heller ikke noe restmateriale å lage våpen av. Prosessen er nærmest evigvarende – det er bare å tilsette nytt drivstoff mens den går. Dersom selve reaktortankene og -strukturen skulle bli utslitt, kan man stenge reaktoren ned, flytte saltløsningen over til en ny reaktor og fortsette. Der er praktisk talt ikke ulemper.

Selvsagt gjenstår det utviklingsarbeid før man har en kommersiell løsning. Midlene som trengs til dette er i størrelsesorden 30–50 mrd. kroner (eller om lag halvparten av det Equinor har tapt i Nord-Amerika). Siden det vil koste om lag 15 mrd. å ta hånd om det restmaterialet (3,1 tonn) fra de to små reaktorene Norge har hatt, vil det være langt mer fornuftig å bruke disse midlene nå i første omgang på å få satt i gang Norges månelanding–en LFTR prototyp på omtrent 100 MW. Restmaterialet vil så kunne utnyttes til ny energi i denne testreaktoren. Da har vi tatt to fluer i en smekk!

Vi trenger heller ikke utvikle alt selv. Gjennom samarbeid med andre land kan vi spare tid på utviklingen, få tilgang til forskere, samtidig som vi sikrer intellektuelle rettigheter/patenter med reduserte utviklingskostnader.

Potensialet for LFTR er enormt. Man kan standardisere LFTR design på 1 GW eller mer, bygge de man trenger og drive strømforsyningen i Norge i ca. 2500 år til en salgsverdi på anslagsvis ca. 80.000 mrd. kroner med dagens strømpris. Ikke bare gir dette en svært effektiv strømproduksjon, men den er også svært arealeffektiv. Et atomkraftverk okkuperer omtrent 1 km² med landareal, mens en vindmøllepark med samme produksjon vil trenge hele 1350 km². Med andre ord, en eneste LFTR vil produsere mer energi enn alle vindmøllene som er tiltenkt i Norge til sammen, men uten å beslaglegge store landområder–den trenger bare litt areal–gjerne usynlig inne i en fjellhall–og den er fri for CO₂ og andre klimagasser.

Små LFTR egner seg også til store skip da LFTR kan skaleres helt ned til noen få MW størrelse. Det er den eneste teknologien som reelt sett kan endre det faktum at dagens handelsflåte slipper ut mer forurensing enn hele Tyskland. LFTR vil dessuten bli mer kostnadseffektiv enn andre alternativer.

Nå har vi muligheten til å bli en del av dem som utvikler fremtidens løsning, eller vi kan sette oss tilbake og tenke på hvor vanskelig dette er. Selv om Titanic sank, stoppet vi ikke utviklingen av store stålskip. Problemene ble løst og man gikk videre. Slik er det med atomkraft også. Tsjernobyl var en gammel, utdatert teknologi, mens LFTR er fremtiden–en fremtid uten faremomentene man forbinder med atomkraft. En fremtid av ren, trygg og lønnsom energi i over 1000 år.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!