De skiltene vi finner på fjellet kan være små kunstverk, som dette utskårne treskiltet fra Isterdalen nær Åndalsnes:

Eller mer nøkternt – de nyere turskiltene vi finner i dag:

Disse følger en standard for merking:

Standarden finner vi i Merkehåndboka, utgitt av Den Norske Turistforening, Innovasjon Norge og Friluftsrådenes Landsforbund.

Det som forundrer meg er at en skal oppgi lengde. Greit nok i flate deler av landet. Der vil lengde fortelle hvilken innsats vi må gi for å gå komme til stedet på skiltet. Da vil det være slik at en 20 km tur vil kreve omtrent dobbel innsats av en på 10 km. Men når vi tar med denne standarden til områder med fjell fungerer det ikke. Innsatsen til Høgheia (i Elnesvågen utenfor Molde) måles mer i høydemeter enn i lengde. Her skal vi opp 550 meter. Tilsvarende for Stabbeskaret (på Trollstigen), her er stigningen 800 meter. Med dagens standard kunne en se for seg et skilt i bunnen av Trollveggen med «Stabbeskaret 0,5 km». Da unnslår en at det er nesten to kilometer rett opp.

Det er selvfølgelig langt tyngre å gå 1.000 meter oppover enn 1.000 meter bortover. Alle som har elbil ser hvordan batteriet tappes i store oppoverbakker. Innsatsen for høydemeter er altså langt mer krevende enn for «bortovermeter», kanskje 20 ganger så krevende pr. meter. For mange turer blir det da misvisende å oppgi lengde. En turist som har gått en 10 km tur i flatt lende uten problemer, vil kanskje gi seg i kast med en 5 km tur i den tro at dette vil bli piece-of-cake, uten å forstå at denne oppoverturen kan være langt mer krevende.

Krav til innsats må derfor måles i både stigning og lengde. For bratte turer vil stigningen være viktigst, mens lengde er viktigst for turer i flatere terreng. En får fint plass til begge deler på skiltet. En annen mulighet er å oppgi tid:

Problemet er selvfølgelig at noen går fort og andre sakte. Et gjennomsnitt kan kanskje fungere. Men etter at det er blitt populært å løpe i fjellet, vil nok tid fungere enda dårligere enn før.

Jeg har gått mye tur i Dolomittene og mange steder i Spania, på fastlandet, Kanariøyene og Mallorca. På mange av disse stedene har en lang erfaring med å lede turister på riktig vei i fjellet. Her har jeg stort sett funnet skilt bare med stedsnavn (noen ganger også et rutenummer). Verken lengde eller høydemeter er med. Fordelen med det er at en lar turgåeren selv vurdere innsatsen. Slettes ikke dumt. Så kanskje vi skal rette opp våre skilt, inklusive standarden, til å ha kun navn, eventuelt både lengde og stigning. Men her som ellers, det enkleste er nok det beste. Ofte oppdager vi at det kan være best å gi minst informasjon.

-------------------------------------------

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.

Her finner du alt meningsstoffet på smp.no!