Spesielt hvis laget du holder med kjemper for å holde seg i divisjon. Men i år har det vert omvendt. Laget mitt holdt nesten på å rykke opp.
Laget har vert langt fra nedrykk i mange sesonger egentlig, men med et opprykk, hva skulle vi ha gjort da?
Jeg forstår Ivar Hoff godt. Spenning og nerver er det uansett når du har et lag som du heier ekstra på.
Nå er det heldigvis over for i år. Etter 13 serierunder (enkel serie på grunn av pandemien) kan jeg gå vinteren i møte med rak rygg og bratt nakke. Berømme spillere, trenere og ledere. Laget er fortsatt i 3. divisjon. Opprykket får komme senere.
Spjelkavik klatret opp på andreplass før siste serierunde
Jeg har gangavstand til laget mitt og adgang til den «indre krets». På fornavn med de som styrer og steller og de som utøver spillet og kan «feire» sammen med disse. Jeg føler at jeg velkommen inn på lagskontoret. Kan godt hende jeg kommer med forslag og serverer både ros og ris. Kanskje kan jeg hjelpe til også hvis det er noe som passer å gjøre.
Vi er nok ikke så mange som har det slik vil jeg tro, som synes at laget (klubben) er viktigere enn mye annet. Vi er nok en verneverdig liten minoritet.
Den som vil må gjerne gjøre meg til latter. Den som ler er kanskje den som av en eller annen grunn synes vi skal holde med et perifert lag borte i England. Heller det enn å bry seg om det laget som spiller for tomme tribuner i nabolaget. Hvem trenger oss mest?
Laget mitt når ikke opp i avisspaltene eller på TV. Dersom en definerer hva som er viktig er ikke mitt lag viktig nok ser det ut til. Men for hundrevis unge i klubben og bydelen er det helt avgjørende for trivsel, trygghet og gode oppvekst vilkår at vi bryr oss.
Dramatisk da Spjelkavik tapte den viktige toppkampen
Jeg gleder meg sammen med alle på og rundt laget og kjenner at triumfen i år er litt min også. Ingenting føles mer meningsfullt enn å bry seg om laget sitt i nærmiljøet.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.