Nå som jeg har vært hjemme på grunn av korona en god stund, har jeg hatt mye tid til å reflektere over flere ting.
Jeg har bakgrunn fra steder i verden hvor negativ sosial kontroll er et reelt problem. Selv er jeg heldig og har ikke opplevd noe av dette, men jeg vet om flere jenter som er utsatt.
Jeg reagerer sterkt, både fordi praktiseringen av dette er galt i seg selv, men også fordi måten jeg har sett dette håndteres på, er bekymringsfullt.
For det første opplever jeg generalisering av hele innvandrergrupper, noe som gjør at man løper etter folk det ikke er noen bekymring for. I slike tilfeller kunne man brukt ressursene på å hjelpe andre.
Jeg selv opplevde gjennom oppveksten å bli forsøkt presset til å si ting som ikke stemte overens med livet mitt.
Den lille jenta jeg var da, ble redd og såret, men nå er jeg sint fordi denne tiden og ressursene som ble brukt, kunne bidratt til å heller hjelpe andre.
Her kan du lese mer om opplevelsene til Roseli Simani, og hva eksperten har å si om saken:
Roseli opplever generalisering av innvandrergrupper som et problem. Tar oppgjør i leserinnlegg
«Samtaler»
Jeg har tenkt tilbake på spesifikke opplevelser jeg har hatt gjennom oppveksten og ønsker å nevne bare noen av disse.
Noe av det første jeg kan huske var at jeg ble tatt ut av timen tidlig i barneskolen for å ha en «samtale med helsesøster».
«Vi vet jo hvordan folk fra det landet familien din kommer fra kan være. Folk fra samme plass kan kanskje ikke gi deg lov til å gjøre ting som vi i Norge får lov til, eller gjøre ting som ikke er lov her. Føler du noe av det hjemme?».
Senere opplevde jeg også lærere komme med spørsmål som «Søte deg, får du lov til å gå ut med gutter? Får du lov til å gjøre hva du vil? Det er bare å si ifra om du ikke føler deg fri nok».
Jeg skjønte ikke hvorfor jeg fikk dette etter meg. Jeg var med på alt på fritiden, hadde kjempegode venner og spilte fotball ved siden av skolen.
Jeg hadde til og med etniske norske venner som ikke fikk lov til mye av det jeg fikk.
Hvilke signaler jobbet de ut fra? På ungdomsskolen måtte vi gjennom en obligatorisk oppstartssamtale med helsesøster. «Du som har så eksotiske trekk, kan ikke du fortelle om bakgrunnen din». Det gikk videre til:
«Ja, folk fra landet ditt har jo en tendens til å være litt mindre hyggeligere med barna sine, har du det bra hjemme?»
Sint
Dette var første gangen jeg reagerte med sinne innvendig. Svaret jeg ga helsesøsteren var at jeg hadde det kjempefint, men det var da jeg innså at det er folk der ute som ikke har det bra, og her brukes tiden på meg.
Her brukes tiden på meg, som bruker all fritiden på frivillig arbeid og samfunnsengasjement, på meg som danser og synger på store scener og løper rundt til sent på kveldene med venner.
Hva var de ute etter å finne ut? Hvem vet, jeg sier ikke at de jentene jeg tenkte på som ikke ble sett, faktisk ikke var sett, men, det var åpenbart at om det til og med skulle være slik, så var tiltakene altfor svake når signalene var på sitt sterkeste.
Feil metode
Jeg opplever at det som skjedde med meg var at det aktivt ble lett etter tegn på at jeg var utsatt for en type sosial kontroll. Dette er helt feil metode å gjøre det på, mener jeg. Jeg kan ikke presisere det nok, men man finner ikke noe gjennom aktiv leting!
Det man etter mitt inntrykk gjør da, er å tenke at om vedkommende dekker et typisk felles krav for majoriteten av dem som er utsatt, da går man etter denne personen.
For det første går man lett etter feil folk, og for det andre er mennesker som faktisk er utsatt for den type kontroll, ekstremt oppmerksomme og vet godt hvordan det skjules.
En annen viktig grunn til at dette burde stoppes, er at det gjør unge barn tvilsomme og usikre. Det var mange ting jeg ikke sa i klasserommet eller viste følelsesmessig, fordi jeg visste at det kom til å bli tatt ut av kontekst. Jeg endte vel også opp med å føle meg ganske annerledes.
Stadige spørsmål fra klassekamerater om hvorfor jeg hele tiden ble tatt med ut av klasserommet, når dette rent sett var med tvang og ikke frivillig, heller. Det er ikke verdens undergang, men for et barn føles det slik. Jeg tenker at man vil uansett finne noe hos enhver familie som kan tyde på denne praktiseringen, noen i selvfølgelig mye større grad enn andre.
Respekt
Når det kommer til hvordan dette foregår blant innvandrergrupper i Norge, handler det ofte om jenters frihet til å ferdes ute aleine, med gutter, ha jobb eller dra på fritidsaktiviteter. For å oppdage dette, må man være oppmerksomme på viktige tegn.
Gode spørsmål å stille seg selv er hva gjør personen på fritiden, har hen venner, hvordan gjør hen det på skolen, hvordan står det til med den psykiske helsen? Om det er noe som skurrer, da skader det ikke å spørre. Jeg mener absolutt det er bedre å spørre en gang for mye enn en gang for lite, selv om en får et negativt svar på det en mistenker.
Tro meg, å prøve å grave fram urealistiske svar fra unge barn hvor ingen mistanke trengs å fattes, det ødelegger alt. Om man behandler alle på lik linje med like mye respekt og likeverd, vil man fort se hvem som skiller seg ut fra mengden.
Noen ganger går man i feil retning og følger spor som ikke er å følge. Bruk tiden på dem som trenger det. Ikke generaliser! Bruk oss heller som ressurser til forebygging!
Så, til dere der ute, helsesøstre, lærere, leger, og hvem du nå enn måtte være, vær så snill, ikke tenk at vi alle deler samme, mindre gode, verdier. Ta likevel sjansen når du ser at noen ikke har det bra. Behandle alle med respekt, behandle alle likt, og du vil fort se når noe er galt. Heller ikke overtal noen til å tro de ikke har det bra, da taper dere bare tid og ressurser. Dere gjør en fantastisk jobb, men, der finnes ting som må endres på.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.