Er kristendommen en form for klokskap? Eller er den en form for dumhet? Eller er den rett og slett bare godhet? La enhver dømme selv.
Den som forholder seg til Bibelen ved å konstatere at dette er noe intet menneske kan forstå; at det/derfor/må være fra Gud, er klok på sin måte.
Søren Kierkegaard var ydmyk nok til å tro evangeliet, og klok nok til å søke å unngå å forsvare sin tro ved argumenter. Hans filosofi var forkynnende; angripende. Han var ikke i forsvarsposisjon.
«Den som leser i den hellige skrift, har å gjøre det han forstår, og ikke sette seg hen og grunne over de dunkle steder,» skrev han advarende, og han hadde dermed trolig gjort opp sin sak med sin samvittighet.
Slik som ham vil også jeg være. Jeg vil tro på det ufattelige i Guds ord uten å kunne gjøre rede for min tro ved argumenter, og det jeg forstår, det vil jeg gjøre.
Her planlegg dei kristen ungdomsskule
For eksempel dette: «Du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.» (Jesus). Slik jeg tolker dette, er det underforstått at du ikke skal vente deg noe tilbake. (Her har jeg enkelte sterke forbilder som kaller på min beundring og kjærlighet).
Om dette er klokskap eller dumhet, gis det etter min mening intet rasjonelt svar på. Men det er helt sikkert godhet.
-------------------------------------------
Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til meninger@smp.no.