Kommentar lørdag 9. mars 2013:

To politisk ukorrekte valg

Jeg jobber deltid, har au pair og kaller meg feminist. En selvmotsigelse, sier du?

Illustrasjon: Inger Giskeødegård 

Det må gå an å diskutere utfordringer knyttet til småbarnsliv og kvinneliv uten å bli kalt sutrete

Kommentar

I år er det hundre år siden vi fikk allmenn stemmerett i Norge, og i går feiret vi Den internasjonale kvinnedagen. I det som er kåret til verdens beste land å være mor i, kom både jeg og mannen min til et punkt etter barn nummer tre der vi skjønte at vi trengte hjelp og mer fleksibilitet i hverdagen.

Derfor tok jeg to valg: Jeg gikk ned i åtti prosent stilling og vi fikk oss au pair. Begge deler valg som jeg opplever som svært politisk ukorrekte i dagens Norge.

Les også: – Går feil vei i kjønnskampen

Les også: Festforestilling åpnet stemmerettsjubileet

Frivillig

Det er et uttalt mål fra regjeringens side å redusere deltidsjobbing. Senest i går gikk likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen ut og advarte kvinner mot deltidsarbeid. Det fokuseres på de negative ringvirkningene dette kan ha for den enkelte. Som lavere lønn og tapte pensjonspoeng.

I en Fafo-rapport fra 2012 kom det fram at 80 prosent av deltidsarbeidet er frivillig. Hvorfor tar vi ikke dette innover oss? I stedet for å presse alle til å jobbe fulltid hele yrkeslivet, mener jeg vi burde jobbe for å få en reell uttelling for pensjonspoeng ved dokumenterte omsorgsoppgaver.

Hjelp

Summen av forpliktelser gjorde at jeg og mannen min følte at hverdagen var blitt et slit. Derfor tok vi også det politisk ukorrekte valget at vi fikk oss au pair. For oss handler ikke dette om at vi overlater alt husarbeidet til au pairen. Det gjør vi selvsagt ikke. For oss handler det om å ha ett sett ekstra voksne hender som kan hjelpe til i en travel hverdag.

Jeg blir både lei meg og provosert når au pair-ordningen fremstilles som utnyttelse av kvinner. Au pairen vår sier selv at hun tjener fire ganger så mye, men jobber halvparten så lite som hun gjorde før. Dette kunne jeg sagt mye om, men det er et sidespor.

Poenget mitt er at svært mange småbarnsforeldre i dag opplever at de trenger hjelp i hjemmet. Noen trenger au pair, andre vaskehjelp. I dette bildet er jeg selvsagt bevisst på at det finnes de som ikke har råd til noen av delene.

Les også: Hvorfor forlater jentene Møre og Romsdal
Les også: Tid for å kaste korsetta, 200 år etter Camilla Collett

Møkka vår

Faktum er likevel at etterspørselen etter hjelp i hjemmet er der. Men hvis du spør folk om de betaler vaskehjelpen sin hvitt, er en vanlig reaksjon en usikker latter og et vikende blikk. Dessverre.

På samme måte som med deltidsjobbing er dette noe det politiske Norge ikke ønsker. Vi bør klare å «ta møkka vår sjæl» er budskapet. Resultatet er at det eksisterer en stor bransje av svart arbeidskraft.

Hvor mange pensjonspoeng får disse vaskehjelpene? Ingen. Tenk hvor mange kvinnearbeidsplasser vi kunne skapt om vi hadde tatt etterspørselen etter vaskehjelp innover oss! I Sverige har man for eksempel skattefradrag for kjøp av tjenester i hjemmet.

Både au pairene og vaskehjelpene er i stor grad kvinner som kommer fra land der de har langt færre muligheter til å skape seg et godt liv enn det kvinner har i Norge.

I stedet for å underkjenne at vi trenger hjelp fra dem, burde vi anerkjenne den jobben de gjør, sikre rettighetene deres og respektere valget de tar om å komme hit.

Ikke sutring

Kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende, Hilde Sandvik, kalte norske kvinner sutrete på kvinnedagen i går. Vi har aldri hatt så mange valgmuligheter som nå, men likevel aldri sutret mer, påpekte hun.

Jeg ser ikke det konstruktive i en slik tilnærming til likestillingsdebatten. Visst har vi det bra, men det må gå an å diskutere utfordringer knyttet til småbarnsliv og kvinneliv uten å bli kalt sutrete.

Når mange kvinner (og menn) sier at de sliter med å få hverdagskabalen til å gå opp, er ikke det sutring, men et signal samfunnet må ta på alvor.

Det vi trenger er forståelse for at livet går i faser. Og at det i noen faser, for noen, er riktig med både hjelp utenfra og åpning for at mor eller far kan jobbe deltid.

Vi har nok dårlig samvittighet. Det siste vi trenger er sure pekefingre.

Les flere kommentarer og kronikker på smp.no