En mørk sky har lenge hengt over Ukraina. Trusselen fra Putins regime i Kreml.

Nå skygger den helt for framtida.

«I dag hadde jeg den verste soloppgangen i mitt liv», sa en innbygger i Kharkiv da russiske styrker rullet over grensa.

Den unge statens framtid kan igjen bli lagt i grus av en diktator med grandiose drømmer om en fortid andre vil flykte fra.

Det er Ukrainas drøm som blir knust.

Ukrainsk identitet har en lang historie. Som selvstendig nasjon er historien kort.

Undertrykkende fremmedstyre er ingen nyhet.

Etter tsar-Russlands fall i den russiske revolusjonen ble den første ukrainske republikken skapt. Den fikk fattige tre år fra 1917 til 1920 før landet igjen ble lagt under Moskvas harde hæl.

Josef Stalin styrte det grøderike landet med brutal makt og undertrykkelse.

Det tok 71 år før ukrainerne igjen fikk selvstendighet, etter det sovjetiske imperiets fall.

I dag, 30 år etter, er det Vladimir Putins drøm om å gjenreise dette tapte imperiet som knuser den ukrainske drøm.

Flere hundre tusen har rømt landet. Mødre med gråtende barn tar farvel med en far som blir igjen i moderlandet for å kjempe.

«Dette er det verst tenkelige av mange mulige scenarioer», sier Flyktningehjelpens Jan Egeland. Han venter at flere hundre tusen vil følge etter.

Egeland appellerer til Norge og andre land om å hjelpe.

I Kyivs undergrunns-stasjoner søker innbyggerne tilflukt, mens bombedrønnene kommer stadig nærmere og okkupasjonsmakten forsøker å tvinge byen i kne.

Tårer og fortvilte bønner.

Desperate mennesker frykter for sitt liv.

Det er dette krig egentlig handler om.

Krig er liv som brått blir skåret av. Krig er vanlige menneskers lidelse. Krig er barn som klamrer seg til en far i et uvisst farvel. Krig er barnet som søker trøst hos sin mor.

Denne krigen er også drømmer som blir knust.

Ukrainas siste 30 år i frihet har ikke bare vært roserøde. Mange lever under fattigdomsgrensa, og kriser og konflikter har preget disse tiårene. Under styret til den russiskvennlige Viktor Janukovitsj hadde drømmen om frihet magre kår.

Så om Oransjerevolusjonen og hans fall og flukt.

I 2014 annekterte Russland Krimhalvøya. Det ble fulgt av den fortsatt pågående krigen om utbryterrepublikkene Donetsk og Luhansk.

Likevel.

For alle under 30 år har livet under et undertrykkende fremmedstyre bare vært historie. For alle som var barn i 1991, har dette bare vært et vagt minne.

Tross alle problemer så har også en stor del av befolkningen sluttet opp om den selvstendige nasjonen og delt en drøm om en framtid i fred, frihet og demokrati.

Et land med frie valg og ytringsfrihet.

Det er denne drømmen som blir knust nå.

Det gjør usigelig vondt å se hvordan en tyrann tramper over andre menneskers liv på denne måten, bak sitt gullforgylte Kreml-skrivebord og pompøse historieforfalskning. Hvordan han bruker russernes tapre kamp mot nazistene ved Stalingrad til å rettferdiggjøre et overgrep mot ukrainerne.

Mens verden er maktesløse vitner til at han tar fra et helt folk friheten.

Og de veit hva de har i vente under Putin eller det Quisling-styret han innfører.

De har sett hvordan han har kneblet og undertrykket politisk opposisjon i eget land. Torsdag så de kanskje hvordan protestene mot invasjonen av Ukraina brutalt ble slått ned av politiet.

De ser hvem som er Putins venner. Putins dørmatte Hviterussland, Syria, Myanmar og Pakistan er blant landene som har gitt støtte til invasjonen. Kina gir ham ryggdekning, mens Armenia, Kazakhstan og Azerbaijan er tause vitner.

Fengslinger, og til og med drap på politiske motstandere, mener Putin at han har rett til.

For å nå sin syke drøm.

Ukrainere kan se. De ser hva de kjemper mot, men de ser også hva de kjemper for — samme hvor stor overmakten er.

Som de de siste ordene fra de 13 grensesoldatene på øya Zmiinyi i Svartehavet til det russiske krigsskipet som ville tvinge dem til å legge ned våpnene:

«Til det russiske marinefartøyet: Dra til helvete!»

Som et ekko fra Hitlers massakre av 39 polske postmenn som forsvarte Det polske posthus i Gdansk.

En massakre som har gitt opphav til uttrykket:

«Hvorfor dø for Danzig?»

Vi veit hva Hitlers nazist-regime stod for.

Da veit vi svaret på spørsmålet.