«Folk, fisk og fellesskap». Det luktar veljarfrieri av tittelen på kvotemeldinga. Men den har også ein undertittel: «en kvotemelding for forutsigbarhet og rettferdig fordeling.»

Forutsigbarheit og stabilitet. Dette har vore sentralt i fiskeripolitikken.

Det kan vi også lese i Kvotemeldinga: «Det har vært, og er, et politisk mål med stor grad av stabilitet når det gjelder fordelingen av kvoter mellom fartøygrupper. Dette er viktig for å sikre nødvendig forutsigbarhet for enkeltaktørene som deltar i fisket. Stabilitet i fordelingen har også vært viktig i arbeidet med å strukturere flåten».

Struktureringa, som har fått ned overkapasitet, har pågått i fleire tiår. Strukturordning etter strukturordning har blitt vedtatt på landsmøta i Norges Fiskarlag, og deretter gjennomført av styresmaktene.

I botn ligg kvoteforliket – ei semje om ei fast fordeling av fiskekvotane mellom kyst- og havfiskeflåten. Kvoteforliket kom etter at havfiskeflåten aksepterte det dei meiner var ein reduksjon i sine historiske fangstandelar. Seinare er det gjort nokre mindre justeringar, som også har vore tunge å svelge for havfiskeflåten.

Kvoteforlik og strukturering er hovudingrediensane i snuoperasjonen som har endra norske fiskeri frå subsidiesluk til milliardbutikk. Som det står i Kvotemeldinga: «Hovedvirkemiddelet for effektivisering er strukturkvoteordningen. Den ligger fast»

Strukturering er medisin som har fungert, med andre ord. Men med biverknad.

Ein båt – ei kvote, det var lenge regelen. Så kom strukturordningane. Det vart tillate å fiske fleire kvotar på ein båt, og det vart handel med kvotar. Dermed har det blitt færre kvoteeigarar og færre fiskebåtar. Og lønsemda har auka.

«Strukturering er ikke et mål i seg selv, men et virkemiddel for en lønnsom og effektiv flåte», kan vi lese i Kvotemeldinga.

Og vidare: «Over tid er den lukkede delen av fiskeflåten redusert betraktelig. Denne fartøyreduksjonen har etter all sannsynlighet gitt en betydelig samfunnsøkonomisk gevinst, gjennom reduserte kostnader».

Strukturering er medisin som har fungert, med andre ord. Men med biverknad.

I 2020 kom Riksrevisjonen med ein kritisk rapport om norsk fiskeripolitikk. Det vart konkludert med at strukturordningane har ført til konsentrasjon av eigarskap, færre og større fartøy og negative endringar for kystsamfunna.

Riksrevisjonen reiser spesielt kritikk mot det som har skjedd i den minste fartøygruppa – sjarkane under 11 meter. Her er det formelt inga struktureringsordning, men i staden ei «samfiskeordning», som har gjort det mogleg å fiske to kvotar med ein båt.

Riksrevisjonen meiner samfiskeordninga har ført til inngripande endringar i den minste kystflåten. Og at den i praksis har fungert som ei strukturordning i ti år, trass i at konsekvensane burde vere kjende. Dette vert omtalt som «sterkt kritikkverdig».

I Kvotemeldinga går regjeringa inn for å endre samfiskeordninga. Den vert erstatta av ei «samanslåingsordning». Også med denne ordninga kan to kvotar fiskast av ein sjark.

«Av tiltaka som skisseres i denne meldingen er det sammenslåingsordningen for den minste flåten som vil ha distriktsmessig størst konsekvenser. Med mulighet for å slå sammen to fartøykvoter på ett fartøy, kan potensielt nær halvparten av fartøyene i den minste hjemmelslengdegruppen tas ut», kan vi lese i Kvotemeldinga.

Altså meir av den gamle medisinen, men i ny innpakning. Og med potensial til å halvere talet på sjarkar.

Den alvorlige kritikken frå Riksrevisjonen har blitt brukt flittig av dei som vil ha «fisken tilbake til folket». Likevel har debatten om Kvotemeldinga i liten grad handla om innføringa av samanslåingsordninga.

I staden har det handla om det som må kallast fiskeriminister Cecilie Myrseth sin signatur: Å ta frå dei store, og gi til dei små.

Ho går inn for å ta to prosent av torskekvoten og å plusse det på kvotane til sjarkar under 11 meter. Samstundes skal dei sjarkane som har dårlegast kvotegrunnlag, dei i den såkalla open gruppe, få tilført fisk frå alle andre fartøygrupper, og ikkje som no: Frå sjarkane i lukka gruppe.

Begge grepa fører til reduserte kvotar for store og mellomstore fiskebåtar. Taparane er både reiarar og fiskarar i havfiskeflåten – altså fiskebåtane som dominerer på Vestlandet.

Grunngjevinga frå fiskeriministeren er at dei store og mellomstore har fått knappe to prosent meir av kvotane dei siste åra, av ulike tekniske årsaker, men dette reknestykket er omstridd.

Fiskarane i havfiskeflåten seier dei må gi frå seg fisk for 50.000 kroner i året. «Det har dei i vel råd til», tenkjer kanskje mange. Men det er snakk om eit direkte inntektstap for kvar enkelt fiskar i havfiskeflåten og på dei store kystbåtane, og det er slett ikkje alle som har millionløner.

Fiskeriminister Cecilie Myrseth og styreleiar Christian Halstensen på årsmøtet i Fiskebåt i starten av februar. Foto: Svein Aam

Det er meir som står på spel:

Havfiskeflåten er arbeidsstaden til dei fleste av dei 2000 fiskarane i Møre og Romsdal.

Vi har fiskeriavhengige småsamfunn, akkurat som i Nord-Norge. Tenk berre på Godøya, Grytastranda og Stadlandet – der linebåtlreiarlaga er hjørnesteinsbedrifter. Og vi har ein by som er eit av dei viktigaste fiskerisentera i Noreg.

Havfiskeflåten gir heilårsarbeidsplassar i langt større grad enn sjarkflåten og det sesongprega kystnære torskefisket. Det gjeld både på sjø og land.

Vert det mindre fisk på trålarane og linebåtane, vert det mindre å gjere for klippfiskprodusentane på Fiskarstrand og Ellingsøya.

Ei omfordeling som øydelegg kvoteforliket har kraft til å sprenge Noregs Fiskarlag. Det kan bryte ned grunnfjellet i norsk fiskeripolitikk: føreseielegheit og stabilitet. Og det kan svekke lønsemda både for både sjø og landsida, spesielt på Vestlandet.

Å ta fisk frå dei store og gi til dei små kan sikkert skape meir liv i nokre utsette kystsamfunn langt nord. På kort sikt.

Men dersom lønsemda og effektiviteten i fiskerinæringa går ned vert alle taparar på lengre sikt.