«Rettferdig og forutsigbar». Honnørordene kom tett som hagl da fiskeriminister Cecilie Myrseth (Ap) la fram den nye kvotemeldinga i Tromsø fredag.

Og hvem vil ikke ha både rettferdighet og forutsigbarhet? Sikkert alle.

Spørsmålet er bare: Rettferdighet og forutsigbarhet for hvem?

Regjeringas nye kvotemelding, «Folk, fisk og fellesskap», er et både etterlengtet og fryktet dokument. Ventetida har vært lang. Regjeringa har brukt tida til å gjøre minst mulig.

Det var i alle fall ingen revolusjon i det Myrseth la fram i Tromsø fredag, slik hun selv også sa.

Strukturkvoter som skal tilbakeføres, forblir i flåtegruppen de er i dag. Fordelingen innad i gruppene følger et kompromissforslag som Norges Fiskarlag la fram etter høringsfristens utløp. Så gjeninnføres trålstigen og sildestigen, ordninger som næringa levde godt med tidligere. Disse «stigene» er fleksible, og tilgodeser de små fartøyene når totalkvoten krymper og den større havgående flåten når den vokser.

Dette er også i tråd med hva store deler av næringa ønsker.

Den store overraskelsen kom i form av flytting av torskekvoter fra havfiskeflåten til åpen gruppe, altså de minste fartøyene uten fartøykvote. Ifølge Fiskebåtredernes Forbund betyr dette et tap av kvoter til en verdi på et tresifret millionbeløp, basert på fjorårets kvoter og priser. Det er ikke en ubetydelig sum.

Tvert imot. Dette er et tap som fiskere som har sitt arbeid i havfiskeflåten får kjenne på lommeboka.

Når totalkvoten for torsk krymper og trålstigen slår inn, får de en dobbelt smell. I politisk retorikk heter det at en slik omfordeling skal gi en mer rettferdig fordeling av ressursene og sikre bosetting og verdiskaping langs hele kysten. Det denne retorikken glemmer, er at også de som jobber i havfiskeflåten også bor på kysten og er en del av denne verdiskapinga.

Fiskerinæringa har gått gjennom store omstillinger de siste tiåra. Strukturendringer har sammen med en trygg forvaltning av ressursene gitt bedre lønnsomhet, økt fiskernes inntekter og gitt rom for mer moderne fartøy og bedre arbeidstidsordninger.

I tillegg har det hersket en slags politisk våpenhvile som nesten var utenkelig for drøyt 30 år siden.

En våpenhvile er imidlertid ikke det samme en avvæpning. Konfliktene mellom stor og liten og mellom sør og nord har hele tiden ligget latent, og kan lett ta fyr igjen. Nå er det viktig å bruke nødvendig tid på å lande denne meldinga gjennom et bredt forlik i Stortinget. Det betyr også at det må kunne forhandles om størrelsen på omfordelinga mellom kyst og hav.

Det er helt unødvendig å la dette bli fyrstikken som kastes ned i en kruttønne.