Idar Ulstein, John Kleven, Jens Petter Ekornes, Bjarne Haagensen og Per Sævik. Flere kunne vært nevnt.

Bedriftene de skapte var en merkevare for regionen. De var gründere og industrireisere og levde opp til mytene og historiene om sunnmøringen.

Sunnmøre ble kjent for å være stedet der en hadde lokalt eide selskaper som hadde en sterk nasjonal og dels internasjonal posisjon.

De ga Sunnmøre identitet. Selskapene var regionens merkevare.

I dag er det ikke mange igjen.

Området er blitt oppkjøpsfondenes lekeplass.

Vard er italiensk, Optimar har tyske eiere, Stokke har koreanske, Ekornes har kinesiske, Sølvtrans har britiske eiere og Mørenot har islandske eiere.

Sperre Industri er blitt kjøpt av det norske investeringsfondet Norvestor, mens Kongsberg Gruppen har kommet inn som ny eier av Rolls-Royce sin marine divisjon.

Kleven Verft ble solgt til en kroatisk eier. Det gikk som kjent ikke særlig bra, og er nå tilbake på norske hender, men uten lokalt eierskap.

Og sist Fjord1, kjøpt av to europeiske infrastrukturfond. Det siste av de fire ferjerederiene vi har som var norske eid. En over 100 år lang historie med ferjer og fjordabåter er solgt ut av landet.

Kinesiske Qumei Home Furnishing eier nå Ekornes. Toppsjef Ruihai Zhao sammen med Fredrik Ødegård Nilsen. Foto: Terje Engås

Nostalgi vil sikkert noe hevde. Alt var ikke bedre før.

Risiko må diversifiseres. Det må tas hensyn til volatile markeder. En må hente ut synergier og utforme investeringsstrategier bygget på ulike aktivaklasser.

Nye tider krever nye tanker, vil mange si.

Men fortellingen om verdiskapningen på Sunnmøre er også historien om kultur, foreningsliv, idrettsbevegelse og samling om kirker og bedehus.

Alle disse skulle også ha sin skjerv av verdiskapningen til det lokale næringslivet. Noe de også fikk.

Kleven og Ulstein bygget ikke bare båter. De bygget lokalsamfunn.

Det samme har skjedd i Fosnavåg. Penger fra olje, gass og fiskeri er drysset over lokalsamfunnet.

I Ålesund satt Bjarne Haagensen og utviklet byen sammen med klippfiskeksporten.

Nå tas ikke lenger beslutningen i lokalt. Det skjer i London, Stuttgart, Trieste, Shanghai eller Seoul.

Når det skjer går noe tapt.

Ikke nødvendigvis i form av dårligere drift av de selskapene.

Vard er fylkets største selskap. Hovedeier er Fincantieri. Et italiensk verftskonsern med hovedkontor i Trieste. Konsernet eies av den italienske staten.

Vard har de siste fem-seks årene hatt blodrøde tall på bunnlinja. Mange milliarder kroner er gått tapt. Sannsynligvis har den italienske staten brukt mer penger på norsk skipsbygging enn hva den norske stat har gjort.

Det er vanskelig å se for seg lokale eiere som hadde vært villige til å dekke opp underskudd av en størrelse som den italienske stat har gjort.

For verftsindustrien og den maritime klyngen på Sunnmøre har Fincantieris tålmodighet og vilje til å ta tap sannsynligvis berget tusenvis av arbeidsplasser.

NMK (Norsk Maritimt Kompetansesenter) utviklet seg til kraftsenter i utviklingen av de maritime næringene. At engelske Rolls-Royce gikk tungt inn under etableringen av senteret var viktig. Foto: Staale Wattø

Engelske Rolls-Royce har også satt tydelige spor etter seg.

Ulsteingruppen, med unntak av verftsvirksomheten, ble solgt til britiske Vickers i 1999 og kort tid etter videre til Rolls-Royce.

Marine-divisjonen i Rolls-Royce kom igjen på norske hender i 2019 da virksomheten ble kjøpt av Kongsberg Gruppen.

I Ålesund har NMK (Norsk Maritimt Kompetansesenter) utviklet seg til kraftsenter i utviklingen av de maritime næringene.

Senteret hadde neppe vært der det er uten at engelske Rolls-Royce gikk tungt inn under etableringen av senteret.

Rekken av salg av sunnmørske selskaper har lagt igjen milliarder av kroner hos de gamle eierne.

Hvor mye av den kapitalen som er reinvestert lokalt i å utvikle ny industri, kan det være gode grunner til å stille spørsmål ved.

I forbindelse med salget av Fjord1 tok Per Sævik et kraftig oppgjør med regjeringens skattepolitikk. Da først og fremst formuesskatten.

En skatt som med varierende størrelse har eksistert med skiftende regjeringer, og som har vært upopulær på Sunnmøre gjennom alle år nettopp fordi vi har hatt et sterkt lokalt og privat eierskap i næringslivet.

Skatten kan sikkert forklare noe av reduksjonen i lokalt eierskap i det sunnmørske næringslivet. Men neppe alt.

Fra oljeprisfallet i 2014 og fram til i dag er milliardformuer på Sunnmøre gått tapt. Det var nok en påminnelse til mange om samle alle sine verdier innenfor en bransje var en risikabel øvelse. Diversifisering hadde kanskje vært lurt.

Konsekvensene av det henger fortsatt igjen.

I dag er Flakk-gruppen, Hofseth, Rostein og Bunker Oil fylkets største lokalt eide selskaper målt i omsetting.

De har de siste årene investert tungt på Sunnmøre.

Vi har en fiskerinæring med sterkt lokalt eierskap og en reiselivsnæring i vekst med lokale eiere.

I tillegg kommer Ulstein Verft og de offshore supply-rederne som fortsatt er igjen.

Patriotpenger kalte Gunnar Haagensen og Egil Giørtz de 30 millioner kronene de har brukt på å sette Løvenvold Kino i Ålesund tilbake til gammel fordums prakt.

Noe av den gamle ånden er der fortsatt, men oppkjøpsfondene har gjort Sunnmøre mer likt resten av landet.

Det kler ikke helt det sunnmørske selvbildet.