Norge har mye hav og mye vind.

Likevel er vi seint ut av støa i satsinga på havvind. Men nå skal vi altså hive oss på årene og fossro mot havvindeventyret i Nordsjøen, koste hva det koste vil – eller i alle fall nesten.

Fredag beseglet regjeringspartiene avtalen med SV, MDG og KrF om havvindsatsingen på Sørlige Nordsjø II. Den kan komme til å koste norske skattebetalere 23 milliarder kroner.

Regjeringens opprinnelige forslag på et subsidietak på 15 milliarder ble altså for knapt. Opposisjonens protester «is blowing in the wind».

Storbritannia har kommet mye lengre enn både dansker og tyskere i sin havvindsatsing. Norge har ennå ikke kommet ordentlig i gang. Foto: Jan Arne Vold / Equinor

Sørlige Nordsjø II er Norges første skikkelige havvindsatsing. Rett nok snurrer det noen rotorblader på Hywind Tampen allerede. Men dette blir bare småtterier, i alle fall om vi måler i kraftproduksjon.

Legger vi den teknologiske tommestokken på prosjektene, ligger de flytende møllene på Hywind Tampen hakket foran.

Sørlige Nordsjø II skal få en effekt på opp mot 1.500 MW.

I utgangspunktet mente aktuelle utbyggere at dette kunne løses uten subsidier, forutsatt at de fikk installere såkalte hybridkabler – kabler som gir mulighet til eksport og kraftutveksling.

Regjeringen satte ned foten for dette.

Det er dette et flertall på Stortinget nå er villige til å betale opptil 23 milliarder for.

Vindmøller i Øresund mellom København og Malmø. Øresundbrua i bakgrunnen. Foto: Paul Kleiven / NTB

Sørlige Nordsjø II er altså starten. Senere skal det komme mer. Mye mer. Innen 2040 skal norsk havvindsatsing ha en kapasitet som er 20 ganger så stor som det som nå skal bygges ut.

Om det går som regjeringen ser for seg, skal da rundt 1.500 turbiner produsere rundt 30 gigawatt i norske farvann.

Det er nesten like mye som den samla kapasiteten til norsk vannkraft.

Ikke bare skal dette gi Norge den kraften vi trenger for å komme i havn med klimakutt og skape ny bærekraftig industri og arbeidsplasser.

Vi vil kunne få kraft til overs.

Samtidig skal bli verdensledende på offshore havvind – i alle fall den flytende.

Da kan den maritime industrien som satte sine sjøbein på den første stand-by båten i oljeeventyrets første år få seile videre i medvind.

Flertallet på Stortinget blar altså opp inntil 23 milliarder for å få fart på dette.

Omtrent samtidig som flertallet på Stortinget lada fyllepennen for å signere denne avtalen, dreiv danskene på med sitt i Folketinget.

Tirsdag landet et flertall der en avtale som skal mangedoble dansk kraftproduksjon til havs innen 2030.

Det er ikke småtterier.

Danskene har vært i vinden lenge før oss for å si det slik, både på land og til havs. Og de har også en industripolitisk målsetning om å bli netto eksportør av nullutslippsenergi.

Denne satsinga må også danske skattebetalere være med på.

Den danske stat – ved flertallet i Folketinget, forplikter seg nå til å legge godt over 30 milliarder danske kroner på bordet – eller rundt 50 milliarder norske.

Endel mer enn hva stortingsflertallet vil bruke, men der er vesentlige forskjeller.

For dobbelt så mange milliarder får danskene seks gigawatt havvind, altså fire ganger så mye som Sørlige Nordsjø II.

Men ikke bare det.

Den danske stat tar et historisk grep. Den kaster ikke pengene i et subsidesluk, men bruker sine milliarder på få 20 prosent offentlig eierskap i havvindprosjektene.

Ikke bare for å få en fot inn i styrerommene, men fordi det skal gi klingende mynt tilbake i statskassa fra prosjekter som går med overskudd.

Det er ikke godt å si hva faraoene i det gamle Egypt eller Maya-høvdingene i Mellom-Amerika tenkte da de fant på å bygge pyramider. Men for å si det slik, de hadde neppe kunne blitt realisert uten statlige subsidier.

Tutankhamon hadde god tilgang på både stein, gull og slaver.

Samfunnsøkonomisk lønnsomme var de likevel neppe, selv om pyramidene i det lange løp har trukket noen turister.

Det er ikke målet for den norske havvindsatsinga.

Den skal skaffe oss både rikelig med strøm, industrielt konkurransefortrinn og kroner i kassa, så fort som mulig.

For Sørlige Nordsjø II kunne vi kanskje ha klart det uten subsidier om ikke strømprisen tilfeldigvis mangedoblet seg i energikrisa, og ga politisk gevinst til alle som ville kutte kablene til utlandet.

For flytende havvind, slik som Jonas Gahr Støre pekte på da han sammenlignet norsk havvindsatsing med pyramidene, er terskelen langt, langt høyere.

Det hørtes kanskje litt ut som en «månelanding».

Blant all kraftproduksjon som regnes som en noenlunde seriøs utfordrer til fossil energi, er ingen i dag dyrere enn flytende, offshore havvind.

Flytende havvind vil ikke i overskuelig framtid gi oss like billig strøm som vannkraft eller vindkraft på land.

Kostnadene vil komme til å falle etter hvert som teknologien utvikles og produksjonen skaleres opp. Slik kan den trolig i løpet av en ti års tid kunne konkurrere både med fossil energi og kjernekraft, selv om den fortsatt vil være langt dyrere enn vindkraft på land og vannkraft.

Da ligger det også et potensial for et stort industrieventyr for norsk maritim næring.

Vi kommer ikke dit uten at skattebetalerne betaler for en kick-start.

Fy farao så mye det kan komme til å koste!

I denne teksten stod det opprinnelig at Maya-riket omfattet Peru. Det er ikke riktig. Der var det Inkaene som regjerte. Mayaene hadde sitt rike i Mellom-Amerika. Teksten er nå endret.