Kronikk:

«Kunsten å se fremover»

Gro Kraft, direktør, Jugendstilsenteret og KUBE, svarer på kritikk om blant annet for lite satsing på kartlegging av jugendstil.

Nye tider og nye krav: Direktør Gro Kraft ved Jugendstilsenteret og KUBE gir kritikerne rett i at ikke alt er som før ved Jugendstilsenteret, men så er heller ikke det nødvendigvis målet. Hun skriver i denne kronikken at Jugendstilsenteret må se målretta framover for å fornye, forbedre og fordype kunnskapen kunstmuseet skal formidle.  

Vi blir kritisert for ikke å drive som før eller slik det en gang ble tenkt. Det er rett. Vi gjør ting annerledes. Både fordi vi må, fordi kravene til oss har endret seg

Gro Kraft

Gro Kraft, direktør, Jugendstilsenteret og KUBE.  Foto: Staale Wattø

Kronikk

I 2017 nådde Jugendstilsenteret og KUBE en milepæl: Vi fikk for første gang over 40.000 besøkende.

Vi hadde stort sett fulle hus og av og til plassmangel på arrangementene våre. Folk som i utgangspunktet kom for å oppleve Jugendstilsenteret tok også med seg hovedutstillingen på KUBE med Ørnulf Opdahl, og omvendt. De ble noen uventede opplevelser rikere.

Nye publikumsgrupper sto i fokus. Vi satset på kveldsarrangementer med foredrag, konserter og performancer. Vi satset på seniorer, babyomvisninger og aktiviteter for barn i alle ferier. Vi rustet opp museumsbutikken og museumskafeen, slik at publikum skulle få det lille ekstra. Istedenfor å gå med et stort og budsjettert underskudd, så gikk vi med et lite, men godt overskudd.

Det var et kjempefint år. Slik vi ser det.

Vi hadde også en rekke andre satsingsområder. I flott samarbeid med Interkommunalt arkiv fikk vår nytilsatte konservator ryddet opp i Fürstarkivet, institusjonens eneste arkitektarkiv bestående av 15-20.000 dokumenter. Et arkiv som har ventet på behandling siden Jugendstilsenterets start og som vi nå endelig kan ordne ferdig fordi vi fikk rause donasjoner fra Kulturrådet og Thon-stiftelsen.

Snart kan vi, og andre interesserte, begynne å forske på og undersøke skattene som finnes i dette arkivet.

Resultatet av slikt grunnarbeid er ikke alltid synlig utad, men vil inngå i nye publikumsopplevelser etter hvert. Slik er det å jobbe i et museum; mye internt arbeid før det springer ut i blomst i en utstilling – eller i et forskningsresultat – til glede for flere.

Les også: Bybrann, jugendstil og kompetanse?

Og slik kunne jeg fortsatt å fortelle om hvorfor vi synes kunstmuseet er inne i en fremadrettet oppgangsperiode. Men hvorfor skriver jeg om dette i avisen: Jo, fordi vi har blitt kritisert i leserinnlegg for ikke å gjøre som før eller ikke å satse riktig.

Vi leser det kritikerne skriver. Og vi reflekterer over deres synspunkter. Vi ønsker selvfølgelig ikke å komme til kort på noen av våre fagfelt. Og vi gjør vårt beste for å rekke over det hele og strekker våre ressurser så langt vi er i stand til for å oppfylle samfunnsoppdraget vi har fått. Men siden ressursene ikke er ubegrenset, må kunstmuseet nødvendigvis gjøre noen prioriteringer.

En prioritering vi gjorde i 2016, var å beslutte en forskningsplan for institusjonen.

Denne beskriver hvordan vi kan bidra til andres forskning, men forteller også om institusjonens ambisjoner for den enkelte fagansatte som er interessert i å øke sin allerede betydelige kompetanse, med å ta en doktorgrad.

To ansatte har allerede gjennomført første trinn i forberedende studium for PhD ved Universitetet i Bergens eget tilrettelagte forskningsprogram for museer. Én fortsetter på studiets andre del i år. Når Torgeir Melsæter i en kronikk antyder at kunstmuseet verken har tilstrekkelig interesse for eller forskningskompetanse på jugendstilen, ja, så er det både å snakke mot bedre vitende og lite konstruktiv fremferd.

Les også: Flytt fleire oppgåver frå stat til fylke

Når det derimot gjelder Melsæters påstand om at kunstmuseet aldri har levd opp til de opprinnelige planene og forventninger om forskning på jugendstilen, – ja, så kan vi faktisk til dels være enige i det. Men det prøver vi altså nå å gjøre noe med.

Når det gjelder Melsæters eget prosjekt, så hevder han i sitt innlegg at vi var uinteressert. Slik han presenterte innholds-skissen for oss, så sa vi at det virket det både interessant og ambisiøst. Vi oppfordret ham til å utvikle prosjektet slik at det kunne kvalifisere for offentlige forskningsmidler eller private fond.

Jugendstilsenteret har ikke et eget forskningsfond eller annen spesiell tilgang til fond. Vi kunne derfor ikke finansiere hans prosjekt, og det var det eneste negative vi sa til hans initiativ. Om Melsæter gjør som andre som ønsker å gjøre et forskningsprosjekt, og får midler til å gjennomføre fra de fondene som faktisk finnes, så vil vi sjølsagt bistå med den aller største velvilje med det vi måtte ha av passende ressurser.

Møre og Romsdal fylkeskommune jobber nå med å sikre forskningsarbeid i sine museer. Vi håper fremtiden vil vise at det satses på reelle stipend i ordningen.

Nasjonalt har Museumsforbundet og et samla korps av kunstmuseer, oppfordret staten til å opprette egne forskningsmidler øremerket museene, slik at vi kan oppfylle de politiske forventningene som rettes mot oss om forskning på akademisk nivå. Manglende forskning i museene har med andre ord ikke stått på vilje, men på finansieringssystemet.

Aud Farstad har i leserinnlegg etterlyst Frida Hansen-portierene i en av Jugendstilsenterets utstillinger. Etter mange år i utstillingen har portierene fått skader, blant annet fordi de har hengt mot varm lyskilde. De må nå konserveres. Konserveringen antas å koste et sted fra 50.000 og oppover. Det er penger vi ikke har, så vi har derfor pakket denne nasjonalskatten flatt, mørkt og temperert i påvente av litt bedre økonomiske tider. … Eller en donasjon til reparasjon, om noen som leser dette føler seg kallet. Farstad etterlyste også to multimedieprogrammer som ble ferdigstilt til åpningen av Jugendstilsenteret i 2003. Begge, «Den nye kunsten» og videovisningene i «Håndverk og Arkitektur»-utstillingen, ble avsluttet for flere år siden, lenge før min tid. Teknologien ble utdatert.

Utstillingsprogram med jugendgjenstander

Donerer jugendsamling

En hel stue innredet i jugendstil har Anne Britt Lilleholm hatt i leiligheten sin i Oslo. 71-åringen har donert alt til Jugendstilsenteret, som skal vise hennes møbler i utstillingen «Nye verk fra samlingen».


Filmen hun også nevnte, «Art Nouveau and Society» ble vist fra 2008 til 2016. Da mistet vi rettighetene, og vi kunne jo ikke vise andres åndsverk ulovlig. Vår internasjonale samarbeidspartner, Reseau Art Nouveau Network, har arbeidet i mange land for å fornye rettighetene, og nå er de på plass. Filmen vises derfor igjen i Jugendstilsenteret, i et annet format enn tidligere, men innholdet er det samme og den er akkurat like interessant.

Vi blir kritisert for ikke å drive som før eller slik det en gang ble tenkt. Og det er rett. Vi gjør ting annerledes. Både fordi vi må, fordi kravene til oss har endret seg, og fordi vi tror det er til det beste for utviklingen av kunstmuseet, av hensyn til publikum og for andre spennende brukere.

Vi ser målrettet fremover for å fornye, forbedre og fordype kunnskapen kunstmuseet skal formidle. Vi tror vi alle får det best til om vi ser fremover.

Gro Kraft
Direktør, Jugendstilsenteret og KUBE

Har du noe på hjertet? Send innlegget ditt til debatt@smp.no.