Påsken er her, og den bærer med seg et budskap om håp og nytt liv. I skyggen av vårsolen finnes det imidlertid mange som ikke deler forventingen og gleden over lysere og lengre dager, selvmordsstatistikken vitner om dette.

April og mai har lenge vært blant de månedene med flest selvmord i Norge. Heldigvis finner de aller fleste hjelpen de trenger, men likevel er det altfor mange som velger å avslutte livet. Livet er sårbart og noen ganger glipper fotfestet. Da er det viktig at det finnes noen å snakke med.

For et annet menneske

Nylig har vi i flere aviser kunnet lese Annette Grønstads fortelling om når sønnen Adrian på 16 år, for ett år siden valgte å ta sitt eget liv. Å miste et barn er noe av det mest smertelige man kan oppleve, og når det er selvmord blir det ekstra tabubelagt forteller Grønstad. Fortellingen berører både som foreldre og medmenneske. Den er også en viktig og modig påminnelse om at bak statistikk og tall er det alltid unike enkeltpersoner.

Samtidig gjør det inntrykk at Grønstad midt opp i sorgen brenner for å fange opp andre som har det vondt: «Vi må også få avdramatisert det å snakke om hvordan vi har det. Kaste maskene. Det må bli en helt naturlig ting å snakke med noen hvis du har vonde tanker». Dette er et engasjement som vi i Kirkens SOS deler.

Selvmordstanker er et vanskelig og viktig tema. Vi må alle være modige nok til å snakke om dette. Samtidig er det viktig at de som trenger noen å snakke med, vet hvor de skal henvende seg – om det er Kirkens SOS, en venn eller andre. Det hjelper å sette ord på det som er vanskelig.

Å holde fast i livet

Å akseptere at selvmordstanker er noe som kan berøre oss alle for en kort eller lang stund kan kanskje bidra til å senke terskelen for å søke hjelp.

I Kirkens SOS får vi daglig anledning til å høre om hvor hardt noen mennesker kjemper. Ofte er det når vi prater om det som er aller mest sårbart og fortvilelsen er størst, at vi også finner håpet og styrken til å fortsette.

Eller rettere sagt, det er innringer og innskriver som forteller oss i Kirkens SOS hva som gjør at de, til tross for selvmordstanker, motstand og utfordringer, likevel velger å holde fast i livet.

Vi mennesker er forskjellige, og hva som gir oss livsmot varierer fra person til person. Det er derfor ikke mulig å favne alt det som har bidratt til å gi håp for den enkelte, men noe av det våre innringere og innskrivere har fortalt oss har vært viktig for dem kan være:

• Å bety noe for noen.

• Alt jeg ennå ikke har opplevd

• Vennene mine.

• Barna mine.

• Bestemor og bestefar.

• Håpet om at noen plutselig ringer for å høre hvordan jeg har det.

• Å bli stormende forelsket.

• Å bli venner igjen med broren min som jeg ikke har snakket med på mange år.

• Å hilse på tantebarnet mitt som ennå ikke er født.

• Kicket av å stå på ski ned en fjellside ingen har kjørt før

• At fotballaget jeg heier på vinner kampen – spesielt når jeg er tilstede!

• Roen i kroppen når du sitter ved et bål med kaffekoppen i hånden

• Å le så du griner i felleskap med andre, gjerne mennesker vi ikke kjenner.

Med denne påminnelsen om å velge livet ønsker jeg deg en riktig god påske!

Og husk at vi her hvis du trenger noen å snakke med – også i påsken.

Hilde LillestølKirkens SOS i Møre og Romsdal