Den 14. april i år hadde Dagbladet en tre-siders artikkel om Eduard Dietl, der de i overskriften kalte ham «den onde generalen». Denne karakteristikken går tilbake til hans innsats og opptreden under felttoget i og rundt Narvik i april-mai dagene 1940. Men la oss gå litt tilbake og ta det i kronologisk orden.

Adolf Hitler og hans propagandaminister, Josef Goebbels, trengte noen frontlinjegeneraler i sitt propagandaopplegg mot det tyske folk. De valgte snøgeneralen i nord, «helten fra Narvik», Eduard Dietl og «ørkenreven», Erwin Rommel, i sør.

Vanlige soldater

Det er ikke bare den folkelige populariteten disse to delte. De var omtrent på samme alder, født henholdsvis i 1890 og 1891 i keiser Wilhelm IIs regjeringstid. Begge var også fra Sør-Tyskland, vanlige soldater uten stabserfaring. Begge hadde undervist i tyske militærakademier, og begge utviklet seg til gode og avholdte ledere for sine soldater. Begge døde i 1944, men ikke som følge av krigshandlinger, Dietl i et flykrasj og Rommel i et tvunget selvmord.

Begge ble kjørt fram i propagandaen av Goebbels, men her slutter også likhetene. Rommel har jeg omtalt tidligere her i avisen, la oss nå se på Eduard Dietl.

Såret i kamp

Han ble født den 21. juli 1890 i Oberbayern i en borgerlig familie, han var eldst av tre søsken. Sammen gikk de på gymnasium i Rosenheim, og Eduard tilbrakte sin fritid i fjellene, ofte på ski.

Han ble en habil skiløper, deltok i skirenn både i Tyskland og i Østerrike, han var også i Norge et par ganger.

Han tok krigsskolen i München og ble etter hvert fanejunker i et bayersk infanteriregiment. Han deltok i første verdenskrig og ble såret i 1914, samme året som hans to brødre omkom i kamp. Etter krigen ble han kompanisjef i Epps frikorps og var rede til å forsvare Adolf Hitler etter kuppforsøket hans i 1923. Hans lederstil var ukonvensjonell, han tok sine beslutninger etter eget skjønn, ikke alltid etter læreboka.

Til Narvik

Han var alltid et godt eksempel for sine underordnede. I 1930 avanserte han til major. Han deltok som oberst under inntoget i Østerrike i 1938. Tidlig i april 1940 befant han seg om bord i en av kommandør Bontes krigsskip på vei til Narvik under general Nicolaus Falkenhorsts Weserübung-operasjon mot Norge og Narvik.

Hans fjelljegerkampgruppe var den nordligste av Falkenhorsts avdelinger. Uten å gå i detalj, angrepet mot Narvik utviklet seg til to sjøslag. Der lå to norske panserskip som Bontes skip måtte forsere, men han ville ikke være den første til å åpne ild. Da grep Dietl inn og ga ordre om angrep mot panserskipet Eidsvold som gikk til bunns på kort tid med tap av nesten 200 norske sjøfolk.

Dietls fjelljegere ble satt i land og måtte kjempe mot norske, senere også mot engelske, franske og polske styrker. De erobret norske depoter, særlig stor betydning fikk det store depotet på Elvegårdsmoen, der de også fant norske uniformer.

Sivile som skjold

Noen av hans soldater kjempet i disse uniformene, stikk i strid med krigens regler. I trefningen i Gratangen lot han sivile og norske krigsfanger gå foran sine egne styrker, også stikk i strid med Geneve-konvensjonen. Den norske 6. divisjon under general Carl Gustav Fleischer, sammen med de utenlandske styrkene, gjenerobret Narvik og drev Dietls styrker mot svenskegrensen.

Hitler var svært opphisset og nervøs og ville gi Dietl ordre om å gå inn i Sverige, men dette fikk general Jodl i OKW forhindret. I juni reiste regjeringen og kongen med HMS Devonshire til England sammen med Fleischer, mens general Ruge ble etterlatt for blant annet å forhandle med tyskerne om overgivelsen av de norske styrkene. De internasjonale kontingentene var allerede dradd.

Omkom i flystyrt

Dietl ble sjef for Lapplandsarmeen med ordre om å innta Murmansk etter at finnene hadde gjort felles sak med tyskerne i juni 1941. Han kom aldri så langt. Etter hvert som krigen skred fram, ble det etter hvert i 1944 klart at finnene ville søke separatfred med sovjeterne. Dette ville Hitler forhindre, og Dietl med deler av sin stab ble beordret til et møte med Hitler i Berchtesgaden. Han benyttet anledningen til å besøke familien sin i Graz i Østerrike. På returen mot Wien ble flyet utsatt for en ulykke og alle om bord mistet livet.

Med Dietl døde 3 andre av lederne i Lapplandsarmeen som da fikk ny leder i general Lothar Rendulic. Forhandlingen med finnene førte ikke fram, og marskalk Mannerheim inngikk separatfred med sovjeterne i august 1944. Den 2. juli 1944 ble Eduard Dietl begravet på Nordfriedhof i München. Han var da forfremmet til generaloberst, og hadde både ekeløv og sverd til sitt ridderkors.

Artikkelen om Dietl i Dagbladet framhever Dietls krigsforbrytelser, som var reelle nok. Men forbrytelser ble også gjort av de allierte styrkene. Slik er vel egentlig krigen. Dietl var en motstander av general Falkenhorst, det var også Josef Terboven. Da Falkenhorst satte seg imot den brente jords taktikk i Finnmark, ble han frabeordret i desember 1944.

I en kort periode var Rendulic militær sjef i Norge til Bøhme overtok i januar 1945. Det er i litteraturen mange vurderinger av Dietl. Marskalk Mannerheim beskrev ham som en vinnende personlighet som hadde stor forståelse for finnenes sak. Med sitt naturlige, ridderlige vesen fikk han mange venner i Finland. Men likevel er det store forskjeller mellom ham og Rommel. Da Rommel mottok ordren fra Hitler om å skyte «kommandosoldater», lot han papiret gå rett i papirkurven.

Det er ikke registrert krigsforbryterske ordrer fra ham. Men Dietl var utvilsomt en fargerik person som Goebbels fikk atskillig glede av i sin propaganda.