Å innse egne feil og justere kurs etter det er en god egenskap. Derfor er det bra at helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) angrer fjorårets skjenkestopp-kjør mot regjeringen.

Da var Arbeiderpartiet med på å overkjøre regjeringen og åpne kranene.

Nå takker hun Høyre og Erna Solberg for ikke å gjøre det samme. Erkjennelsen av at smitteverntiltakene inngår i en helhet og at Stortinget ikke kan forsyne seg av dem som fra en hvilken som helst buffé, bør omfavnes av flere.

Nå er det ikke forbudt å være kritisk mot helheten og deler av både faglige råd og regjeringens smitteverntiltak. En åpen og fri debatt er nødvendig. Det bidrar til å synliggjøre konsekvenser og å få fram alternativer.

Det er også viktig å se kritisk på Norges totalstopp for skjenking.

Dagens skjenkestopp går mye lengre enn den vi hadde i fjor, og også slik dette praktiseres i andre land. Det er helt på sin plass å stille spørsmål ved både begrunnelse og effekt.

Et slikt tiltak har nemlig også negative konsekvenser, både sosialt og for bedrifter og ansatte i en hardt rammet sektor. Uten gode økonomiske kompensasjonsordninger kan disse bli svært dramatiske.

Samtidig er det viktig å se helheten.

I denne helheten er det den samlede effekten av tiltakene som gjelder. Å slippe opp ett sted kan bety at det er nødvendig å stramme inn et annet. Skal vi skjerme sårbare grupper, må andre forsake mer.

Her er det viktig å skille mellom hva som kan kompenseres økonomisk og hva som ikke kan lappes på med kroner og øre.

I Norge er det regjeringen som holder i roret. Samtidig har Stortinget makt til å instruere regjeringen, også når det gjelder enkeltelementer i kampen for å begrense koronasmitten.

Denne makten bør Stortinget være forsiktig med å bruke.

Da Stortinget i fjor overkjørte regjeringen på skjenkestoppen, var nettopp Kjerkol en av dem som raste mot helseminister Bent Høies (H) antydninger om at dette kunne føre til andre innstramminger.

Hun kalte dette trusler mot Stortinget, og minnet ham om statsrådens plikt til å rette seg etter stortingsvedtak.

Norges tilnærming i koronakampen er ingen fasit. I Sverige har fagmyndighetene større beslutningsmakt. I Danmark har regjeringen forankret strategi og tiltak i forlik før forslagene legges fram for Folketinget.

Metoden er ikke det viktige, men resultatet.

En åpen og kritisk debatt er avgjørende for et godt resultat, men ikke om Stortinget plukker enkeltbiter ut av puslespillet uten å erstatte dem med nye.